Kommentar

Hva er mest inngripende?

Jørn Kroken
Seniorrådgiver, Statsforvalteren i Innlandet
Interessekonflikt:  Nei

Bruk av tvang i omsorg og behandling er et evig dilemma. Kjernen i dilemmaet er samfunnets ansvar for å gripe inn i tilfeller der personer påfører seg selv eller andre ubotelige skader, og på den andre siden, individets «frihet» og selvbestemmelse.

I mitt arbeid har jeg gjennom flere tiår fulgt med på debatten om tvangsbruk, særlig i tjenesteyting til personer med utviklingshemming. Det er verdt å merke seg at tvangsdefinisjonen i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, som gjelder kun personer med diagnosen psykisk utviklingshemning, er svært vid. Dette innebærer at tiltak som blant annet å begrense tilgangen til personlige eiendeler, eller en alarm på en utgangsdør, regnes som tvang, uavhengig av motstand. Dette har ført til at det fattes mange vedtak om tvang overfor personer med utviklingshemming, til tross for fortsatt manglende etterlevelse. Slike tiltak ble tidligere regnet som tilrettelegging begrunnet i omsorgsplikten, uavhengig av lovhjemmel. Erkjennelsen av at tvangsdefinisjonen i kapittel 9 er så omfattende, har vært krevende å etablere hos ulike instanser med oppgaver og ansvar knyttet til dette regelverket. Imidlertid har denne erkjennelsen vært et vesentlig bidrag til å holde fast ved at alle, uavhengig av fungering, har samme rettigheter når det gjelder råderett over seg selv og sine eiendeler.

Tvangslovutvalget har foreslått en snevrere tvangsdefinisjon ved at det forutsettes overvinning av motstand mot et tiltak, for at det skal regnes som tvang. I tillegg vil det regnes som tvang dersom vesentlig informasjon bevisst holdes skjult for å omgå motstand. Tvangslovutvalget vil «unngå byråkrati» ved å ikke regne «enkle» tiltak som tjenestemottakeren ikke motsetter seg som tvang. Tvangslovutvalget vil begrense reglene for kontroll og overprøving av tvangsvedtak til å gjelde «de mest inngripende tiltakene».

Hvilke tiltak som er mest inngripende, kan være mindre opplagt å fastslå, etter mitt syn. Flere vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 gjelder tvangstiltak som innebærer fysisk fastholding med en total varighet på noen minutter per år. Dette er tiltak som tjenestemottakerne motsetter seg, og som dermed vil være av de mest inngripende, etter tvangslovutvalgets syn. Det er flere eksempler på at slike tiltak ikke har noen observerbare negative konsekvenser for tjenestemottakeren, utover ubehaget/motstanden under selve gjennomføringen av tiltaket.

Tiltak som nevnt ovenfor, som tjenestemottakeren ikke motsetter seg, kan f.eks. være at tilgangen til mat og drikke er regulert/begrenset, grunnet fare for vesentlig helseskade. Slike tiltak vil oftest gjelde tilnærmet døgnkontinuerlig og ofte med varighet over svært mange år.
Det kan være mange årsaker til at tjenestemottakere ikke viser motstand til slike tiltak, som manglende selvhevdelse og ubalanse i relasjonen mellom den det gjelder og de ansatte. Selv om det ikke vises direkte motstand i slike tilfeller, er det eksempler på at tjenestemottakere uttrykker misnøye og på andre måter viser at de reagerer på slike tiltak. Tvangslovutvalget «hopper bukk» over mer inngående vurderinger av hva som er inngripende tiltak.

Avslutningsvis tar jeg også med at tvangslovutvalget har «kjørt seg fast» når det gjelder manglende samtykkekompetanse/beslutningskompetanse som grunnvilkår. Nødvendighet og behandling-omsorgsmulighet som grunnvilkår, hadde vært verdt å vurdere nærmere. Et slikt utgangspunkt kunne kanskje møtt utfordringene i denne sammenheng, på en mer formålstjenlig måte.

Published: 15.11.2021
Laget av Ramsalt med Ramsalt Media