Internasjonalt engasjement
Krigen i Syria brøt ut etter at Ali hadde kommet til Norge. Med sin bakgrunn så han det som sin plikt å bidra til informasjon i Norge. Derfor ble han en av grunnleggerne av Den Norske Syriakomite. I dag har aktiviteten avtatt, men fortsatt bruker han enhver mulighet til å fortelle om Syria.
Engasjementet for Syria har har også vært mer enn ord. Han har tre ganger reist dit som lege, og like mange ganger har han reist til Hellas for å bidra der hvor flyktninger får landkjenning i Europa.
Første reise til krigsherjede Syria var i 2017. Han skulle egentlig til Mosul i Irak, men en periode med våpenhvile åpnet for at han kunne komme seg inn over grensa til Syria.
– Den første reisen ble mer for kartlegging. De neste gangene dro jeg til flyktningleire og steder ødelagt av krig. Det var annerledes, både sikkerhetsmessig og på andre plan. Jeg ser på det som en unik erfaring, selv om det kunne vært livsfarlig.
Mitt mål var å være en del av samfunnet. Bidra så mye jeg fikk muligheten til å bidra
– Du har valgt å ikke reise via noen organisasjon, men alene?
– Ja, jeg har valgt å reise som individ. Jeg har bare én måned ferie i året, og den har jeg valgt å bruke på slike reiser. Jeg er fornøyd med å bruke min måned slik, men vil av sikkerhetsmessige årsaker ikke oppfordre andre til å gjøre samme valget.
Ali mener flere kan gjøre en individuell og betydningsfull innsats på trygg avstand.
– Man kan gjøre mye fornuftig om man organiserer det. Velger du å forske innen medisin, kan du finne kunnskap som også gagner mennesker i krigsrammede områder. Å bidra til utstyr og medisiner er en annen betydningsfull oppgave.
– Kunne du tenke deg å jobbe mer internasjonalt?
– Ja, veldig. Jobben her i Norge er stabil og god. Men på feltarbeid gjør du også mye mer enn bare å være lege. Derfor er jeg lei av korona – det er to år siden jeg kunne reise utenlands. Før restriksjonene på reise hadde jeg planer om å dra til Bosnia. Der lever mange flyktninger under vanskelige kår. Men det er blitt med planleggingen, enn så lenge.
– Nok en gang må du vente. Hvordan holder du fast på motivasjonen?
– Det finnes mange mennesker som gjør vidunderlig arbeid i verden, men ofte ser vi ikke dem. Jeg prøver å lete etter slike mennesker. Hvis det er et menneske som risikerer livet ved å si sin mening, da må vi finne og heie på den personen. Det gir motivasjon. Jeg ser på alt som skjer i verden som en mulighet til å utvikle meg.
– Hvor er du om ti år?
– Jeg vet ikke hvor eller hva. Men jeg har konkrete drømmer. Mange har både mentale og fysiske skader etter krigen i Syria. Jeg skulle ønske det ikke var nødvendig, men jeg håper at jeg om ti år har kunnet bidra aktivt til både mental helse og økt tilgjengelighet av proteser i Syria. Som en grunnmotivasjon tror jeg på en sunn psykiske helse for at hverdagen skal være enklere å takle. Deprimerte mennesker klarer ikke å ha håp for i morgen. Og Syria trenger håp.