Korona
Cecilie Wium er ikke den som bekymrer seg unødig. Hun sover godt om natten.
– Det lærte jeg meg da jeg holdt på med doktorgraden min.
Etter flere år som klinisk stipendiat og oppskattet lektor ved Aker sykehus, jobbet hun fulltid som kliniker og forsket til sent på kveld. Da gjaldt det å sove når hun kunne.
– Siden har jeg aldri hatt søvnproblemer, sier hun og ler den karakteristiske smittende latteren sin.
– Det kommer godt med nå.
Men hun er mer sliten enn før og merker at hun må rasjonere med kreftene.
– Jeg har dessverre måttet sykmelde meg fra overlegestillingen min.
Men når hun er innom arbeidsplassen, som hun ofte er, gir hun gjerne råd til kollegaer som trenger det og bidrar der hun kan.
– Lipidklinikken har alltid stilt opp for meg, og jeg er veldig glad i alle der.
Det er ikke få av klinikkens julebord og sommeravslutninger som har blitt holdt hjemme hos henne. Og ektemannen?
– Han har ikke alltid blitt spurt, smiler hun lurt.
– Men han har tatt det sporty når han har kommet hjem til et kjøkken fullt av gjester som lager mat i fellesskap.
Det var også vemodig å måtte gi fra seg hovedansvaret for det store diabetesprosjektet DIASA til samarbeidspartner og tidligere veileder, Kåre Birkeland.
– Men jeg er veldig glad for at han sa ja med det samme.
Postdoktoren jobber fortsatt mye med prosjektet.
– Jeg kan jo ikke sitte med hendene i fanget heller, bare fordi jeg har blitt syk.
Familien prøver å holde mest mulig på en normal hverdag. Det gir styrke, tror Cecilie Wium. I tillegg er det godt å få støtte fra kollegaer og venner. Hun valgte tidlig å dele med andre hva som hadde skjedd. Etter hvert tok det for mye tid å fortelle alt til alle, så nå har hun en egen Facebook-gruppe hvor hun legger ut oppdateringer. At hun kanskje kan bidra til å informere andre om faren for pankreaskreft ved BRCA2-mutasjoner, føles også meningsfylt.
– En slektning av meg testet seg på grunn av det som skjedde. Det viste seg at hun hadde brystkreft. Jeg er veldig glad for at det ble oppdaget i tide.
Én ting er det likevel vanskelig å forsone seg med: at det skulle komme en pandemi.
– Hvis jeg blir smittet av koronavirus, så kan det bli veldig alvorlig.
Hun er også bekymret for at det kan bli vanskelig å få annen nødvendig helsehjelp.
– Fastlegen min, onkologen, min palliative onkolog, jeg kan ikke få rost dem nok. Men jeg er redd for at det i et overbelastet system kan skje glipper.
Som tillitsvalgt har hun vært opptatt av tidspresset som leger opplever, også i den vanlige hverdagen.
– Gode rammevilkår og nok tid til å utføre alle oppgaver skikkelig er utrolig viktig. Det har jeg erfart både som lege og pasient.
Det er også sårt å tenke på at de kanskje ikke får gjennomført reisene som familien har planlagt denne våren.
– Når du har kort tid igjen å leve, vil du gjerne oppleve så mye som mulig. Leve livet fullt ut.
Vi blir stille. Sitter sammen. Tørker tårer med servietter. Jeg kommer til å tenke på «Gabriellas sång», fra den livsbejaende publikumssuksessen «Så som i Himmelen». Jag vill känna att jag lever, synger Gabriella. All den tid jag har.
– Vet du forresten at jeg er gift nå, bryter Cecilie Wium stillheten.
– Vi skulle egentlig gifte oss sommeren 2019, men vi fremskyndet det.
Bryllupet sto to uker etter at hun fikk påvist kreft, og før de verste smertene satte inn.
– Onsdag tok forloverne mine meg med for å finne kjole, fredag var den ferdig sydd.
Lørdag ettermiddag var det bryllup på Høvik i et hjem fylt opp med venner og familie.
Cecilie Wium ser på meg med et ansikt som stråler. Øynene har fått en egen glød.
– Det ble en fantastisk dag.