Geologen og dermatologen
Dr.philos. Hans Henrik Reusch (1852–1927) var direktør ved Norges geologiske undersøkelse. Han startet i 1877 tidsskriftet Naturen . Ifølge en artikkel om «fuglestener» i nevnte tidsskrift angir han å ha spurt Grøn «om han skulle vite noget om saken» (3) . Grøn svarte da med å referere til opplysningene over (2).
Som avsluttende bemerkning sier Grøn i den anledning at «jeg erindrer fra min studietid ved Rikshospitalets øienavdeling at ha set pasienter komme dit med en slik sten indlagt under øvre øielok, unegtelig en meget uhensigtsmæssig behandlig, næsten som at utdrive djævelen ved Belzebub». Denne hendelsen fant sannsynligvis sted i 1898.
Som geolog hadde Reusch spesielle forutsetninger for å bedømme bergarter. Det er således interessant at han slår fast at de steinene han omtaler i Fuglestener (fra 1918), så godt som alltid består av hvit kvarts. Han reiste rundt i landet i embets medfør og angir videre i samme artikkel at han ved en anledning traff en arbeider på en torvmyr på Byneset ved Trondheim som kunne fortelle at han en sjelden gang fant små ansamlinger av steiner på størrelse med havrekorn. Disse «formodes at ha været i maven paa aarfugl eller anden storfugl, som hadde dødd og raatnet paa vedkommende myr». Enkelte av disse steinene skal, fortalte arbeideren videre, «være tjenlige til, naar man har faat ind paa øiet noget 'rusk', at fjerne dette».
Disse to beretningene forteller om to typer stein – kalkstein og kvarts – med felles bruksområde. Begge forfatterne antyder også at denne behandlingspraksisen i noen grad kunne være inspirert av homøopatisk tenkning. Samuel Hahnemann (1755–1843), homøopatiens opphavsmann, lærte som kjent at likt behandler likt , det vil si et stoff som forårsaker sykdomssymptomer hos en frisk person, vil kurere lignende symptomer hos en som er syk.
Med bakgrunn i disse opplysninger kan vi nå se nærmere på vårt eksemplar av øyesten fra Sør-Vestlandet. Vårt objekt (fig 1) passer godt med beskrivelsen fra 1906 – et rundt legeme, ca. 1 cm diameter, med én konveks og én konkav side. Formmessig ligner den en glassmanet. Siden fargen er grågul og ikke helt hvit, kan man kanskje anta at det dreier seg om en kalkskive (lapis cancrorum) fra ferskvannskreps, ikke kvartsstein fra fuglekrås.
Figur 1 Øyesten fra Sør-Vestlandet. Foto: Geir Aksel Quale
Hvorfor denne typen kreps avleirer en kalkskive i magesekken, kan zoologene ikke gi noen god forklaring på. Kanskje er det for å sikre seg et kalsiumlager? At øyestenen har vært til trøst for folk med rusk i øyet, kan det neppe være tvil om.
En annen sak er spørsmålet om behandlingen virker. Ved fastsittende fremmedlegemer i øyets overflate, uten perforasjon, er det tenkelig at metoden er effektiv. Ved perforerende skader vil den nok bare gjøre vondt verre. Den gang valget var denne behandlingen eller ingen behandling, var avgjørelsen kanskje ikke så vanskelig allikevel.