Lege og politiker - en god kombinasjon

Da jeg var barn og jeg klaget over noe, sa foreldrene mine at enten må du akseptere det og slutte å sutre, eller du må gjøre noe med det. Den holdningen preger meg sterkt fremdeles. Den har nok vært en del av drivkraften for å bli tillitsvalgt både i Yngre legers forening og senere i Overlegeforeningen.

Årsaken til at jeg engasjerte meg i politikk, var at skolen guttene mine gikk på ble akutt stengt på grunn av mugg. Jeg meldte meg inn i partiet for å få kontakt med den daværende skolebyråden. Etter hvert ble jeg mer politisk aktiv. Skolebyråd ble jeg i 2015, men da byrådet senere falt, ble jeg på heltid i ledelsen av helse- og sosialkomiteen i Bergen kommune og 50 prosent lege igjen.

Om det at jeg er lege betyr noe for politikken, så er svaret klart ja. Jeg har en erfaring som politikken trenger. Jeg tar med meg erfaringer fra pasientmøter. Jeg vet en god del om hvordan folk har det, og den kunnskapen bruker jeg.

Med to legeforeldre, hadde hverken broren min eller jeg planer om å bli leger, men vi ble det begge to. Vi opplevde at de var mye på vakt. Vi fikk telefoner hjem hele døgnet, men vi lærte samtidig noe om hvordan de forholdt seg til menneskeskjebner. Opp gjennom årene har det vært godt å kunne ringe dem, spørre om råd og debriefe etter hendelser.

Å gjøre noe på jobb som skaper fellesskap, mener jeg er positivt. Selv har jeg fått bli med i et kor som synger på julelunsjer og jubileer. Det er moro og gir avveksling i en travel hverdag!

Se flere videointervjuer her: legeforeningen.no/derfor