Kristoffer Brodwall Om forfatteren
Artikkel

Ved å genteste Plasmodium falciparum-stammer kan man påvise mutasjoner assosiert med behandlingsresistens ved malaria.

Plasmodium falciparum. Foto: Science Photo Library

Kombinasjonspreparater med artemisinin og et annet antimalariamiddel er vanligvis førstevalg ved behandling av ukomplisert malaria forårsaket av P. falciparum i endemiske områder, men resistensutvikling mot disse preparatene er et økende problem. Bedre og mer presis monitorering av resistensmønstre vil kunne hindre resistente malariastammer i å få økt utbredelse.

I Sørøst-Asia er kombinasjonspreparat med artemisinin og piperakin førstevalg, men behandlingssvikt ved slik behandling er blitt vanligere i regionen. To studier fra Kambodsja ble utført med mål om å finne molekylære markører for resistens mot piperakin gjennom helgenomanalyser av P. falciparum, og begge viste at amplifisering av en spesiell region, plasmepsin 2 – 3, var en sterk markør for resistens (1, 2). Forekomsten av denne genvarianten økte fra 2002 til 2015, parallelt med økende hyppighet av klinisk behandlingssvikt. I en av studiene ble det også påvist en annen genmarkør for resistens, kalt exo-E415G (2).

Forfatterne av begge studiene foreslår at monitorering av forekomsten av de påviste genvariantene bør tas i bruk, slik at behandlingstiltak mot malaria kan ta hensyn til regional utbredelse av resistente P. falciparum-stammer.

Anbefalte artikler