Re: Spørsmål fra et provinshospital i Vest-Afrika
Vi trengte hjelp. Etter et særlig komplisert pasientforløp satte min medstudent seg ned og skrev hjem til Danmark. Han fant frem til professorer i aktuelle fagfelter og sendte dem en anonymisert beskrivelse av pasientforløpet, med de få parakliniske opplysningene vi hadde.
Det gikk ikke lang tid før vi fikk svar – og for noen svar! Alle hadde sagt sin mening i en lang tråd av e-poster. De hadde full forståelse for situasjonen vi var i og understreket at vi ikke skulle nøle med å ta kontakt igjen.
Vi var i ekstase. Ikke bare hadde vi fått svar på spørsmålene våre, vi hadde plutselig utvidet kassen med hjelpemidler betraktelig. Faktisk var det ikke den konkrete hjelpen vi kunne få som var viktigst. Vissheten om at det satt leger med årevis av erfaring – eksperter innenfor sine fagfelter – klare til å dele sin kunnskap med oss, ga motivasjon og pågangsmot.
Det var ikke alltid vi kunne skrive hjem. Noen ganger visste vi at den behandlingen pasienten ville ha fått hjemme, rett og slett ikke var tilgjengelig i Liberia. Andre ganger dro pasienten heller i kirken for å be om helbredelse hvis det gikk for sakte på sykehuset. Det var kun noen få ganger at vi forsøkte å skape et bilde av situasjonen per e-post og stille så konkrete spørsmål som mulig. Det gjaldt å finne et punkt der vestlige retningslinjer kunne møte sykehusets primitive forhold, med optimal behandling i sentrum. Med andre ord et kompromiss mellom en rekke ustabile faktorer, blant annet pasientens økonomi (innleggelsesavgiften var skyhøy for den jevne liberianer), personalets kapasitet og muligheten for oppfølging (mange bodde langt sykehuset).
Da jeg kom hjem fra Liberia, skrev jeg til alle professorene vi fikk hjelp fra og takket dem. Takknemligheten er stor. Jeg er glad for at jeg tør spørre om hjelp. Det kan være livsfarlig hvis du som uerfaren lege begir deg ut i noe du ikke kan fordi du frykter bakvaktens vrede. Det skal alltid være greit å spørre (etter å ha slått opp i nærmeste håndbok, selvsagt).
Det er slett ikke sikkert vi kommer til å fortsette å mase hver eneste gang vi støter på noe vi er litt usikre på, det trenger dere ikke være redde for. Tryggheten i å vite at dere er der for oss hvis vi trenger det, er ofte nok i seg selv.
Takk for hjelpen!