Kommentar
Den nasjonale underrapporteringen er problematisk av flere grunner.
Arbeidsbyrden for skadebehandling på sykehusene underkommuniseres. Nedlegging av akuttkirurgi på småsykehus, som planlegges av helseministeren, bør revurderes fordi datagrunnlaget som Helsedirektoratet publiserer, både er ufullstendig og ikke representativt. Det ufullstendige datatilfanget svekker muligheten for gode analyser av skadepanoramaet og innsatsen for forebygging i Norge. Dessuten speiler analysene av data at skadebildet er mer representativt for Oslo enn for resten av Norge. ICD-10-data har mangelfulle opplysninger som er egnet for forebygging. Man får vite hvor på lårhalsen bruddet er, men ingen ting om hvordan det faktisk skjedde.
Felles minimum datasett er basert på det nordiske systemet Nordic Medico-Statistical Committee (NOMESCO), som inneholder variabler som sier noe om når, hvor og hvordan skaden oppstår. Slike opplysninger kan føre til målrettet og effektiv forebygging. Datatilfang og kvalitet kan forbedres dersom Helsedirektoratet går tilbake til et modifisert system med «fyrtårnsykehus» for registrering av FMDS-data, eller aller helst ta i bruk det uavkortede variabelsettet i NOMESCO (1).
Den tidligere ordningen ga data med høy kvalitet og validitet blant annet fordi staten finansierte sekretærene som sto for registreringen. Lokale data kunne hentes ut fra hvert sykehus, noe som var en gulrot for å gjøre en god jobb. Gode nasjonale og lokale, kortreiste data ble lett tilgjengelig for mange kommuner og en viktig kilde for analyser av det lokale skadebildet. Det resulterte også i publisering av artikler om skadeepidemiologiske temaer i internasjonale og nasjonale artikler (4) og målrettete intervensjoner som lot seg evaluere på basis av harde endepunkter som årlig skadeinsidens (5, 6).
Fremtidige «fyrtårnsykehus» bør rekrutteres i fylker som allerede har etablerte skadeforebyggende programmer. Norge har 21 «trygge lokalsamfunn» godkjent etter kriterier fra Verdens helseorganisasjon (WHO) (7). Disse har i mange år, men fortsatt uten hell, etterspurt gode og korrekte skadedata for lokalt bruk.
I en artikkel i Tidsskriftet 24.november hevder Børge Ytterstad at det er en stor underrapportering av skader i Norge. Det samme budskapet fremfører Ytterstad i et intervju i Dagens Medisin 25. november (1).
Helsedirektoratet er enig med Ytterstad at det er en stor underrapportering av personskader via Felles minimums datasett, hvor sykehusene skal registrere omstendighetene rundt skadene de behandler. Registrering av når, hvor og hvordan skader oppstår er et viktig ledd i det forebyggende arbeidet. Imidlertid er det deler av Ytterstads argumentasjon som bør nyanseres. Helsedirektoratet vil gjerne bidra med slik oppklarende informasjon.
I Tidsskriftets artikkel framsettes også påstander om at Helsedirektoratets tall på antallet behandlede skader i spesialisthelsetjenesten er for lavt. Helsedirektoratets tall viser at i overkant av 300 000 skader årlig behandles i spesialisthelsetjenesten (2). Ytterstad sier at rapporteringen via ICD10-koder er for lav, og viser til en skaderapport av Guldvog et al fra 1992, samt egne tall fra Harstad, for å argumentere for at det reelle antallet skader behandlet i spesialisthelsetjenesten er på 500 000 per år.
For å beregne antallet skader behandlet i spesialisthelsetjenesten bruker Helsedirektoratet Hoveddiagnose ICD10 kapittel XIX, kodene S00-T78. Hoveddiagnosen er diagnosen som gis for den tilstanden som er hovedårsaken til at pasienten trenger behandling eller undersøkelse på sykehus. Den siterte rapporten fra 1992, tar utgangspunkt i skader er behandlet i "emergency departments or hospitals". Disse tallene er blant annet hentet fra de kommunale legevaktene i Drammen, Stavanger, Trondheim og Harstad som var med i Folkehelsas tidligere skaderegister. Disse legevaktene er ikke spesialisthelsetjenesten, men primærhelsetjenesten.
Ytterstad viser også til egne tall fra UNN Harstad for å vise at insidens av skader (?) er på 10 per 100 personår for alle aldre og begge kjønn. Norske helseforetak er ulikt organisert, og det vil derfor være betydelig variasjon i nevnte insidens. Dette fordi enkelte kommuner vil ha en kommunal legevakt som behandler de fleste skadene, mens for eksempel Oslo og Bergen har legevakter som er organisert under OUS og Helse Bergen, og derfor vil ha samme typer skader som går rett inni statistikken til spesialisthelsetjenesten. En plausibel forklaring på den høye insidensen i Harstad kan være at den lange tradisjonen med grundig skaderegistrering ved sykehuset, har ført til at flere skader behandles (og registreres) i spesialisthelsetjenesten, og færre i primærhelsetjenesten.
Helsedirektoratet mener at anslaget på drøyt 300 000 skader er et godt bilde på mengden skader behandlet i spesialisthelsetjenesten. For å få gode nasjonale estimat på samlet antall skader bør en inkludere ICPC-koder for skader i primærhelsetjenesten. Dette er også gjort av Folkehelseinstituttet i rapporten «Skadebildet i Norge»(3) fra 2014. Denne rapporten anslår at ca. 540 000 skader årlig ble behandlet i primær- og spesialisthelsetjenesten til sammen i perioden 2009-2011.
Helsedirektoratet stiller seg for øvrig bak Ytterstads ønske om bedre skaderegistrering. Det beste virkemiddelet for å oppnå dette er at sykehusene fyller ut omstendighetene til skadene de behandler via Felles minimums datasett. Da vil Helsedirektoratet og helsetjenesten også få bedre informasjonsgrunnlag for å drive skadeforebygging.
Litteratur