Mange grunner til ulik tvangsbruk
For å få til ønsket reduksjon og kvalitetssikring trenger vi kunnskap om praksis. Noe av årsaken til at statistikken viser variabel bruk av tvangsinnleggelser skyldes at man ikke har tilfredsstillende dokumentasjons- og rapporteringssystemer. Manglene kan likevel ikke forklare den store variasjonen alene.
Press på døgnplasser etter nedbygging av institusjonsplasser over år, varierende tilgang til lavterskeltilbud og ambulante tjenester og andre geografiske ulikheter i det prehospitale tilbudet til psykisk syke er faktorer som bidrar til variasjonen i bruk av tvang ved innleggelser (7). En ny norsk studie har vist at kompetanse hos innleggende instans er en faktor som bidrar til variasjon i forekomsten av tvanginnleggelser (8).
Av egen erfaring kan det dessuten virke som innleggende lege av og til bruker tvang til tross for at frivillighet kunne vært mulig, kun for å sikre en pasient en plass i en akutt døgnenhet. Dersom man presenterer innleggelsen som frivillig, kan den oppleves som mindre prekær.
Et siste punkt er kontrollkommisjonenes rolle. Som klinikere vet vi at det er stor variasjon i praksis fra kontrollkommisjon til kontrollkommisjon. Kontrollkommisjoner utøver skjønn juridisk, men kanskje med en (for stor?) grad av pragmatisme enkelte steder. Det er selvsagt en fordel at kontrollkommisjonene kjenner institusjonene, men det er bekymringsfullt om for godt kjennskap fra tid til annen kan komme i veien for pasientens rettssikkerhet.
Hovland tar opp viktige temaet i sin kronikk, men årsaken til i variasjon i bruk av tvang ved innleggelser i psykisk helsevern er trolig flere og mer komplekse enn det som kan forklares ut fra ulik lovfortolkning.