Re: Det syke huset

Reidar Schwebs Om forfatteren
Artikkel

Takk for ordene fra redaktøren i Tidsskriftet 3/2016 (1). Legeforeningens medisinske redaktør konstaterer at «Sykehusene lider under systemer som ikke fungerer. Faget skyves til siden, og de ansattes arbeidsglede forsvinner. Det vil kunne gå ut over pasientene».

Sykehuset er blitt Det syke huset. Kan man egentlig undre seg over at sykehusleger vurderer å slutte? Sykehuset er jo blitt omdefinert til en avhippokratisert produksjonsbedrift, om man kan kalle det så. Legene verdsettes som legetekniske medarbeidere hvis viktigste oppgave er å innfri sykehusledelsens produksjonsmål.

I det syke husets styrerom ville man ikke kjenne seg igjen i en slik beskrivelse. Utvikling av helseforetaket er viktigst for styret, med New Public Management (NPM) som overordnet filosofi, og som ledd i et nasjonalt helseforetakssystem. Det er da heller ikke å undres over at det i tillegg til behandlere kreves mange administrative årsverk.

Med manglende kjennskap til praktisk behandling utvikles det teknologiske systemer som ikke er tilpasset sykehusets opprinnelige egenart. For høy beleggsprosent lukker man gjerne øynene for, bare det ikke går ut over produksjonen.

Hvorfor bygger man nye og for små, trange sykehus, mens man samtidig legger ned andre?

Hvorledes skal ansatte og sykehusledelse kunne spille på lag? En ledelse uten etiske forpliktelser vil som premiss for samarbeid forvente lojalitet og samarbeid om foretaksideene og skyve pasientene foran seg. Yrkesetisk forpliktet behandlingspersonell vil måtte henvise til pasientens beste, selv om det skulle stå i motsetning til det ledelsen mener. Mange mener det vil hjelpe at helsevesenet rister av seg NPM og kommer tilbake til forvaltningsmodellen. Det er viktig å «ta faget tilbake». Men uten at man gjeninnfører et Salus aegroti suprema lex (Den sykes vel er den høyeste lov) tror jeg ikke man kommer videre med «høyteknologiske luftslott», for å bruke artikkelens eget uttrykk.

Anbefalte artikler