Snill Perfeksjonistisk Refser

Edvin Schei Om forfatteren

Michael Bretthauer må finne ut av ting, rett og slett. Han må dessuten si fra – offentlig og klart – når noe ikke er riktig.

Foto: Niklas Lello

Smertefri koloskopering av en viktig svensk tarm ble Michael Bretthauers springbrett til en verdenskarriere som forsker.

Da han kom til Norge i 1997, ble han sendt rett i akuttmottaket uten å kunne et ord norsk. Det fant han ut av. Men helnorsk er han knapt – en pasientsentrert elitist uten respekt for janteloven.

– Har du det bra?

Professor Bretthauers vennlige stemme med myk, tysk aksent høres gjennom suset av sykepleiere, datamaskiner og ventilasjonsvifter i Rikshospitalets koloskopilaboratorium. Jeg kjenner antydning til et knip i venstre side av magen, så slipper det.

– Der kom vi forbi sigmoideum, nå er det bare en kosetur resten av veien. Du må si fra hvis du kjenner ubehag.

På den store skjermen følger jeg fiberoptikkens fremrykking gjennom en fløyelsmørk tunnel av rosa slimhinne hvor hvelv bakom hvelv buer og bukter seg med fuktig speilende filigransmønstre av fine blodårer. Kameraet snuser seg forbi myke folder, suger opp litt væske, sjekker kriker og kroker og glir raskt videre.

– Nå er vi i coecum, så smyger vi oss opp i distale ileum, dette ser fint ut!

Jeg ligger på siden, halvt dekket av en grønn duk. Ja, jeg har det bra, merkelig nok. Jeg vrir meg mot Bretthauer som manøvrerer koloskopets lille joystick mens han konsentrerer seg om skjermen.

– Michael, skulle ikke dette gjøre vondt, jeg har hørt forskjellig?

Han nikker. – Skopøren må visualisere tarmens anatomi tredimensjonalt og øve mye på å få skopet til å gli der det skal. Da gjør det ikke vondt – vanligvis.

Bråkmakeren

Det er mørk, fuktig natt utenfor de høye vinduene. Vi ser lysene fra Bærum, en mørk stripe av Oslofjorden, vinduene på Nesodden. Yngstedatter Elfriede på åtte år smyger seg som en katt inn i pappas armer mens vi snakker.

– Skal vi pusse tennene, Elfriede? De to rusler ned til legging.

Jeg tenker på hvem han er, denne vennlige mannen. Fra etasjen under høres huslige lyder av tre døtre og kona Mette Kalager, leder av Michaels forskergruppe og såvidt innomhus mellom jobbing ved Harvard og i Etiopia. Så hører jeg spretne skritt, Michael setter seg i kurvstolen.

– Du lager bråk i offentligheten, Michael. Og du får kjeft. Hvorfor holder du på med slikt? I fjor la du og Mette dere ut med movemberbevegelsen ved å si at PSA-screening er farlig og skaper impotente bleiemenn uten å redde liv. I sommer fyrte du opp ved å kritisere mammografiprogrammet for å være skadelig og skape falsk trygghet. Siste utspill var advarsler i Aftenposten mot utviklingen av «open access», at vitenskapelige artikler kan leses fritt på nett mens forskerne må betale. Du sier det har skapt en bølge av grådige «røvertidsskrifter» og fritt frem for dårlig vitenskap. Dere fikk så hatten passet av forskningsrådets direktør og rektor ved Universitetet i Oslo, du sammenlignes med bakstreverne som i sin tid advarte mot boktrykkerkunsten. Hvorfor stikke hodet frem og risikere så mye bryderi?

Må si fra

– Jeg har vel hatt det i meg siden jeg var ung, et iboende behov for å si fra når jeg mener at noe er galt eller urettferdig. Og det var nok en del av motivet for å forlate hjemlandet mitt, der var det ikke velkomment at en ungdom sa fra. Det er fortsatt veldig sterkt i meg og kan gi mye bryderi, som du sier. Iblant angrer jeg. Hvorfor har jeg skrevet dette? Det kommer tilsvar, jeg må svare, det er slitsomt. Men i ettertid tenker jeg at ja, det var riktig og viktig å gjøre det. Så håper jeg det skal gå lenge til neste gang. Inntil jeg merker at jeg går og ergrer meg, «dette er ikke riktig, ikke riktig». Jeg prøver å sette meg godt inn i saken før jeg skriver, og venter med å sende til jeg har sovet på teksten. Men det må ut! Selv om jeg har en redsel. Å stikke hodet frem er ikke det verste. Det er tanken på å ta feil, innse at du ikke har forstått, etter å ha langet ut på en helside i Aftenposten. Jeg er sårbar for skam, det innrømmer jeg. Men den faren må jeg leve med.

– Får du fiender?

– Jeg tror nok det finnes folk der ute som med glede vil sparke tilbake hvis sjansen byr seg. Men viktigere er det kanskje at vi lever i en veldig liten verden av ytelser og gjenytelser. Når jeg skal søke om støtte til mine prosjekter, lønn til stipendiater og forskere, risikerer jeg å bli bedømt av folk som ikke liker meg. Men jeg stoler på at det finnes takhøyde også blant dem som er uenige. Jeg kan uansett ikke ta hensyn til slikt. Jeg tenker på det, men jeg er sånn som jeg er. Jeg må si fra, jeg må ha det ut. Men jeg misliker å være bråkmaker.

– Min hypotese ville være at du blir en varsler fordi du er i stand til å glemme deg selv.

– Hva mener du med det?

– At du godtar arbeid, fallhøyde, risiko for uvennskap og offentlig hån fordi du er forpliktet av en innsikt. Forpliktelsen innebærer at du ikke kan ta hensyn til hva som er mest behagelig for deg selv.

– Det er helt riktig.

– Og det er like mye en byrde som en gave. I en krigssituasjon risikerer du å dø på grunn av den holdningen.

– Ja.

Hva kjennetegner Michael?

Når døtrene har funnet roen, setter vi oss rundt bordet, Michael, fru Mette og jeg. Til sushi og øl drøftes temaet «hva kjennetegner Michael». Jeg får høre om hans aldri hvilende kontroll, at det aldri mangler melk og smør i kjøleskapet selv når Michael er på reise, fordi han har forutsett hva Mette kommer til å glemme. Latteren sitter løst, selv om temaene kan være sårbare. Vi ler av fortellingen om bekymrede Michael som spiste slappe, gjennomstekte hamburgere på Bali av redsel for å bli syk av de indonesiske delikatessene som Mette nøt i fulle drag. Senere tenker jeg at samtalen ble løftet av den undrende, lyttende fornuften som oppøves hos ekte forskere. Jeg registrerer hos begge en selvfølgelig vilje til å legge fakta på bordet uten å ha bestemt seg for hvordan de skal forstås. Ja vel, så er Michael ekstremt grundig, men hva er det uttrykk for? Og hva mer er sant om ham?

Norsk på tre måneder

– Fortell om hvordan du lærte norsk, Michael, det sier mye om deg!

Mette smiler. Michael sukker. Så forteller han om den nyutdannede tyske legen som i 1996 fikk tilbud om å komme til Porsgrunn, i et ukjent land med ukjent språk. Alternativet var gutterommet hjemme hos mor.

– Det orket jeg bare ikke! Og siden jeg er tysk tok jeg for gitt at alle land har et system for alt, og forventet grundig opplæring før de slapp meg løs på pasientene. Jeg fikk hvit frakk, ble vist en stol på morgenmøtet, skjønte ikke et kvekk av det de sa, fikk en calling og ble dradd av gårde til noe som het «akuttrom». Så slapp de meg. Ingen sa «svøm selv», men det var det jeg måtte.

En medfølende sekretær ga Michael en notisbok. I den fikk han alle til å skrive ordene han ikke forsto. Hver ettermiddag dro han hjem på hybelen, oversatte og pugget de nye ordene. Han så Dagsrevyen og leste lokalavisen, gikk til sengs åtte om kvelden, utslitt.

– Han sa til og med nei til å spise lunsj med meg, hadde ikke tid, forteller Mette, som var den andre turnuskandidaten på det minnerike første morgenmøtet.

Slik gikk tre måneder.

– Jeg kan smile av det nå, men det var helt jævlig. Myndighetene svikter når de stiller så svake krav til språkkyndighet hos utenlandske leger. Det er farlig.

Pasientene, studentene, familien

– Michaels sterkeste faglige egenskap er empati med pasientene, evnen til å fornemme hvordan de har det, berøre en arm, skape ro. Samtidig er han ekstremt oppdatert på fakta. Han er den flinkeste klinikeren jeg har møtt, sier Mette.

At han forstår seg på mennesker viser seg også i evnen til å undervise komplekst faglig stoff på en morsom og klar måte, fordi han skjønner hvordan studentene tenker og lærer. Og det har fått ham til å ta 100 % medansvar for familielivet, uansett hva som ellers har stått på spill.

– Jeg var en av de første assistentlegene på vår avdeling ved Rikshospitalet som gikk hjem etter vakt, og som tok fri for å passe syke barn. Jeg fikk grov kjeft. Vi kan smile av det nå, men det var ikke gøy. «Hvem faen skal skrive disse journalene når du går hjem?» fikk jeg høre. Ja, det må vel bli dere det, sa jeg.

Mette skyter inn: – Jeg så jo at Micheal var grå i ansiktet, men jeg kunne ikke si «bare bli på jobb». Folk må forstå at det går an å være på topp i forskningen og allikevel være småbarnsforeldre.

Sliten

– Du er dyktig, grundig og innsatsvillig på felt etter felt, Michael. Men dette er da ikke omkostningsfritt?

– Jeg har aldri fri, og jeg blir sliten. Blid og mild på jobben, stort sett, men på toget hjem ikke så sjelden irritert og fortvilet. Ungene merker det og sier «pappa er sur». Det er ikke bærekraftig. De neste fire årene får jeg forskerlønn fra Kreftforeningen, tar pause fra studentundervisningen, eksamener og slikt. Det er ille. Men jeg må ta valg.

Universitetets oppgaver

– Tenker du at forskning er en viktigere oppgave for universitetet enn undervisning?

– Nei! Å gjøre de smarteste ungdommene kloke, reflekterte og kunnskapsrike er like viktig som å utvikle ny kunnskap. Universitetet må løse to store oppgaver samtidig. Norske universiteter gjør for lite på undervisningssiden. Status og karriere er snevert knyttet til forskning. Man stimuleres til å lære seg middelmådig forskning fremfor super undervisning. Halvparten av våre vitenskapelige utlysninger bør øremerkes dedikerte undervisere med ph.d.-grad, da vil vi få to karrierespor og et akademisk løft for universitetene.

Fremragende forskning

For forskere flest er det en drøm å publisere i de fem store medisinske tidsskriftene – New England Journal of Medicine, BMJ, JAMA, Lancet og Annals of Internal Medicine. Michael har 13 publikasjoner i disse. Han har vunnet verdensry som koloskopi- og screeningekspert. Som forsker sier han rett ut at han vil være i tet. Kanskje han er tonedøv for janteloven fordi han er utlending? En periode var han medisinsk redaktør i Tidsskriftet, hvor han etterlot seg følgende omdømme i redaksjonen, kartlagt av kollega Erlend Hem: «Michael er uhøytidelig, grundig (lik mange tyskere), analytisk, dyktig, blid, uformell (ulik mange tyskere), samarbeidsvillig, har en flott kone. Han er også elitistisk.»

– Du blir altså betegnet som «elitistisk». Hvorfor det?

– Antakelig fordi jeg mener at middelmådig forskning er bortkastet, noe det er en del av i Norge, hvor forskningsartikler er murstein i karrierebyggingen. Da jeg kom til Harvard som gjesteforsker, merket jeg forskjellen. Der fantes et unorsk krav om grundighet og eksellens. Når forskerne satt sammen, var det ikke nok å si «slik er det, det har jeg lest». Slikt kan få norske kolleger til å tie, mens amerikanerene spurte hvilket tidsskrift, hvilken artikkel, de hadde også lest, men forstått det annerledes. Kunne jeg begrunne det jeg sa? Alle var dyktige, det nyttet ikke å bløffe, og slik løftet vi hverandre frem og klarte å skape forskning som betyr noe, fordi man orienterer seg i feltet og utfordrer seg selv.

SPR

– Du er en SPR – Snill Perfeksjonistisk Refser. Du får meg til å tenke på filosofen Sartres definisjon av en intellektuell: «en som legger seg opp i ting han ikke har noe med.» Du har tydeligvis tillit til den offentlige fornuft. Når du roper ut i aviser og forskningstidsskrifter, forutsetter du at noen der ute vil høre sannheten, vil forstå det du sier, og bruke det til å lage en bedre verden?

– Jeg ønsker nok at verden skal si takk og bruke mine bidrag, men jeg forventer det knapt. Ofte skjer ingenting. Men – noen vil kanskje tenke litt? Ideer kan ulme og kanskje få betydning om to eller ti år?

– Holdningsendring er som molobygging. Man kjører på med lass etter lass av stor stein, og ingenting skjer. Helt til noe stikker opp av vannet, og ny virkelighet er synlig. Da skjønner man at alle steinene var viktige. Folk endrer syn på verden uten riktig å merke at det skjer. Den som har lest dine advarsler, kan ikke naivt anta at mammografi er uproblematisk. Slik skapes vel endring?

Koloskopér meg!

– Jeg ble internasjonalt kjent gjennom det store koloskopiprosjektet, etter en pussig start. Jeg var nylig begynt på Rikshospitalet, var absolutt junior i miljøet, og mente ivrig at vi burde gjøre en stor koloskopistudie for å se om screening kunne påvirke dødeligheten av kolorektal kreft. Jeg hadde invitert kollegene hjem på middag, til kone og småbarn. Blant de tunge seniorene rundt bordet var kreftepidemiologen Hans-Olov Adami fra Stockholm, medlem i Kungliga vetenskapsakademien, nobelpriskomiteen og slikt. Professorene var fulle av innvendinger mot prosjektet – perforasjonsrisiko, smerte, pasientene måtte sederes, helt umulig. Men jeg sto på mitt – «koloskopi er enkelt, vi må gjøre studien!» Da vi skiltes, så det mørkt ut. Et par dager senere ringte Adami: «Du påstår at koloskopi er smertefritt, jeg har hørt noe annet. Jeg vil at du skal koloskopere meg. Hvis du har rett, vil jeg støtte prosjektet ditt.» Han kom flygende fra Stockholm. Jeg ble dritnervøs. «Jeg vil ikke ha sedasjon, du sa at det går, vis meg!» Og da var det jo bare å gyve løs på tarmen hans.

Etterpå skulle avdelingen ha møte om forskningsprotokollen. Resten er historie.

Michael Bretthauer

født 1969 i en ølbryggerfamilie i Hann. Münden, Tyskland

  • Overlege ved Avdeling for fordøyelsessykdommer, Rikshospitalet

  • Internasjonal forskerkarriere innen kolorektal kreftdiagnostikk

  • Professor, undervisningsleder i KLoK (Kunnskapshåndtering, Ledelse og Kvalitetsforbedring), Universitetet i Oslo

  • Gift med sin forskningssjef Mette Kalager, felles kontor i Forskerveien 2

  • Jobbet som ambulansesjåfør og anestesisykepleier under medisinstudiet i Göttingen, Tyskland

  • Tysk juniormester i padling 1987

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler