Kasuistikken i Tidsskriftet
Kasuistikken om mannen som overlevde nakkeskudd ble skrevet av Herman G. Gade, senere professor i kirurgi i Bergen. Han innleder nøkternt: «Selv om dette kasus i og for seg ikke innebærer så stor interesse hverken i patologisk-anatomisk eller kirurgisk henseende, torde pasientens enestående hell alene berettige til en kort omtale» (1).
Pasienten hadde en innskuddsåpning i nakken vel en tommelfingerbredd til venstre for processus spinosus på C3. Utskuddsåpningen var et par fingerbredder til venstre for hakespissen. Åpningen var temmelig stor og opprevet med svulne, betente sårrander. Det var en komminutt faktur av mandibula, og en rekke tenner manglet. Ved inspeksjon av munnhulen var det en moderat submukøs hevelse i venstre sublingvale region. Det var ingen tegn til lesjon av større kar, og ved nevrologisk undersøkelse var det ingen tegn til skade av hjernenerver, ryggmarg eller noen av de spinale nervene.
Det står videre: «I samarbeid med Rikshospitalets daværende tannlæge, dr. Ruud, lyktes det uten særlig vanskeligheter i lokalanestesi å reponere de disloserte fragmenter av kjeven på en ganske tilfredsstillende måte». Man avsto fra å forsøke å fjerne alle spredte fragmenter av tenner og metallstykker «idet man antok at disse bedre ville demarkere og støtes ut spontant». Underkjeven ble fiksert med bøyler på gjenværende tenner. Forløpet var ukomplisert, bortsett fra en submandibulær abscess. «Sekvester, tannstumper og fremmedlegemer støtes ut, og det kom til god konsolidasjon av kjevefrakturen» (1).
Røntgen av cervikalcolumna ble først gjort i forbindelse med en kontroll i juni 1945 da pasienten ble demonstrert i Det norske medicinske Selskab (fig 2). Bildet «viste at prosjektilet hadde passert gjennom prosessus transversus for C. IV. medialt for a. vertebralis». Gade skrev videre: «Kasus frembyr som nevnt ikke noen synderlig kirurgisk interesse. Han som skjøt traff dårlig, det er hele forklaringen. Følger en imidlertid i tankene prosjektilets bane gjennom nakke, hals og kjeve og erindrer seg de overordentlig tallrike muligheter for alvorlige inntil fatalt forløpende lesjoner som har vært til stede, må en medgi at pasienten – også det feilaktig anbrakte skudd tatt i betraktning -, har vært overordentlig heldig» (1).
I kasuistikken står det videre at ved demonstrasjonen i Det norske medicinske Selskab befant pasienten seg «fullstendig vel og frembød absolutt intet mén etter hendelsen hverken psykisk eller somatisk, bortsett fra de manglende naturlige tenner og en helt lokal hypestesi av underleppen til venstre, svarende til utbredningsgebetet for n. mentalis s. (n. alveolaris inf.)» (1).