Problemet med å ri to hester

Stein A. Evensen Om forfatteren
Artikkel

Kringlen, Einar

Sykdom og politisk lederskap

341 s, ill. Oslo: Vidarforlaget, 2014. Pris NOK 299

ISBN 978-82-7990-236-2

Jeg åpner denne boken om hvordan sykdom kan ha innvirket på politisk lederskap med interesse. Den ble nylig slaktet av pensjonert redaktør Per Egil Hegge i Aftenposten. Anmeldelsen vakte oppsikt fordi den fremsto som et karakterdrap på forfatteren. Er det hold i denne kritikken, som ble innledet med tittelen Kringlen skriver kunnskapsløst om lederes helse. Denne bombastiske påstanden kan ikke bety annet enn at Hegge mener Kringlen ikke er kompetent til å vurdere politiske lederes helse. Det er vrøvl.

Einar Kringlen er på sitt beste når han tolker politikeres og despoters diagnoser ut fra sitt ståsted som nestor i norsk psykiatri. Et problem er naturligvis at forfatteren ikke personlig har møtt noen av dem han skriver om. Det erkjenner Kringlen allerede i innledningen. Faren for feilvurdering er stor. Jeg mener Kringlen løser den medisinske oppgaven både balansert og klokt. Diagnostikken, basert på opplysninger fra intervjuer og beskrivelser av irrasjonell oppførsel, er interessant og leseverdig.

Men har Kringlen forskrevet seg når han innen to permer skal forene medisinsk diagnostikk med historiegjengivelse og fortolkning? Har Kringlen den nødvendige ballast av historieforståelse til å tolke scenarioer så forskjellige som fra Oliver Cromwells 1600-talls England til dødsmarkene i Kambodsja, fra Woodrow Wilsons politiske manøvrering i sin første presidentperiode via Mao Zedongs og Adolf Hitlers ideologiske felttog til Lyndon Johnsons håpløse forsøk på å bringe Vietnam-krigen til en slutt? Lederes psykopatologi kan ikke drøftes uten å sette leseren inn i samtidig politisk situasjon, noe som innebærer en tolking av historien. Her mener jeg svakheten ligger. Forfatteren sprer seg over for mye, og det blir ofte til at han passivt gjengir historiefortelling som er godt kjent fra mange andre kilder, og som fortrenger interessant medisinsk detektivarbeid. I innledningen takker han tre historikere for gode råd, men skriver at han ikke alltid har klart å følge dem. Disposisjonen av stoffet er ujevn og bærer stedvis preg av hastverk. Selv tror jeg teksten ville blitt bedre om han i samarbeid med en historiker hadde tatt for seg sykdoms innflytelse på politisk lederskap i en avgrenset periode. Den oppgaven ville vært stor nok.

Er det så noe i Hegges slakt jeg kan være enig i? Jo, åtte sider om Anders Behring Breivik har intet å gjøre i en bok om sykdom og politisk lederskap. Her kunne Hegge faktisk tatt hardere i. Størsteparten av kapitlet på 50 sider, Ondskapens problem, der Breivik omtales, beskriver grusomheter og går i liten grad inn på politisk lederskap.

Med disse reservasjoner nevnt er Kringlens medisinske vurderinger, basert på omfattende og grundig kildesøk, interessant og underholdende lesing. I et sluttkapittel tar Kringlen opp flere viktige spørsmål, slik som om velgerne bør kunne kreve opplysninger om helsen til politikere, og den vanskelige dobbeltrollen en lege kan havne i som personlig lege for en syk statsminister eller president.

Anbefalte artikler