Holdningen hos de nazistiske legene
Hva mente så de legene som ble spurt? Fylkeslegen i Vestfold, Fredrik Gustav Hansen (1882 – 1966), og fylkeslegen i Aust-Agder, Leif Bergh Smith (1894 – 1978), var enige i at eutanasi burde innføres (11). Smith ville til og med utvide ordningen – han ville avlive ikke bare «kroniske, uhelbredelige, dypt sløvede sinnssyke», men også «idioter». Resten av de nazistiske fylkeslegene var enten unnfallende eller imot. Alle overlegene ved asylene (de var ikke NS-medlemmer) var sterkt imot (11).
Vi har da heller ingen indikasjoner på at det ble foretatt avliving av kronisk syke psykiatriske pasienter i Norge under okkupasjonen. Forslagsstilleren Chr. Lange sier etter å ha sett motinnleggene fra legene: (Svarene) «... har ikke på noen måte rokket ved mitt syn i dette spørsmål. Etter min mening bør man gå til aksjon jo før jo heller».
Lange hadde opprinnelig foreslått at to leger skulle utrede hans forslag. Han sier at han var «bekjent med at de har et sunt og realistisk syn på dette spørsmål» (11). De to legene han foreslo, var ovenfornevnte Fredrik G. Hansen, fylkeslege i Vestfold og siste formann i Legeforbundet, og Egil Rian (1904 – 82), overlege ved Reitgjerdet sykehus og første sjef for Sinnshygienekontoret i Medisinaldirektoratet etter «nyordningen».
Hansen var altså en entusiastisk tilhenger av eutanasi etter tysk mønster (11). Rian støttet ikke forslaget, men ga sitt bidrag ved å demonstrere «problemets» størrelse (9): Nesten 10 % av landets befolkning var etter hans mening «mindreverdige». Selv om han altså ikke støttet avlivning, var han for utvidet adgang til sterilisering av de 10 % «mindreverdige». Disse var, ifølge Rian, «14 000 åndssvake, 25 000 sinnssyke, 6 000 epileptikere, 3 000 arvelig døve og blinde, 280 000 asosiale psykopater og sinker».
Sjefen for Sinnshygienekontoret etter Rian, psykiateren Leif Melsom (1892 – 1968) (som ikke ble anbefalt av Lange), var derimot meget klar. Hans oppfatning kan oppsummeres slik (16): «Forslaget strider mot kristne grunnverdier. Slik aktivitet er imot lege-etikken, legene vil betakke seg for oppgaven. Forslaget om eutanasi av psykiatriske pasienter er taktisk uheldig fordi den norske opinionen i enda større grad vil vende seg mot nasjonalsosialismen.» Melsom anga at han ville fratre sin stilling hvis en lov om dette ble innført.
Medisinaldirektoratet hadde altså denne saken til vurdering, men i direktoratets arkiver finnes få bilag som viser hva man gjorde eller tenkte. Ute i fylkene og på asylene finnes det brev som viser at saken ble grundig overveid (11). Til fylkesfører Hans Jacobsen (som etterlyser handling) skriver medisinaldirektør Østrem: «... et lovforslag om retten til drap er svært radikalt. (...) Dette er en viktig sak, ønskelig med en forandring. ... uhyre delikat tema ... krever samvittighetsfull overveielse.» Og til slutt: «Saken er moden for løsning. Helseavdelingen har sin fulle oppmerksomhet henvendt på spørsmålet. Krigens nødvendighet kan føre fram til en løsning av problemet» (9).
Dette utsagnet fra Østrem tyder på at han ikke var helt avvisende til forslaget om drap av sinnslidende. Det var imidlertid andre NS-leger. Få leger var medlemmer av NS før april 1940 (ti?), noen flere i 1945 (133?) (9, 11). Få støttet forslaget om å innføre eutanasi, de fleste var tause eller unnvikende. Vi vet ikke hva profilerte NS-leger, som professor i farmakologi Klaus Hansen (1895 – 1971), prosektor i anatomi og sekretær i Legeforbundet Konrad Adolf Wagner (1900 – 56) eller Befolkningskontoret første sjef Arne Høygaard (1906 – 81) mente i eutanasisaken. Men Leif Melsoms brev til Medisinaldirektøren tyder på at han har diskutert saken med politiske meningsfeller blant legene og at konklusjonen er klart imot eutanasi (16).