Veien videre
Jeg vil foreslå følgende for å få til en ytterligere nedgang i langvarig sykmelding og uføretrygd: Allmennleger og medisinstudenter må få bedre opplæring i hvordan ryggpasienter bør diagnostiseres og behandles. Norske allmennpraktikere synes i liten grad å ha endret praksis de siste årene når det gjelder denne pasientgruppen (24). Det er ugunstig at bildediagnostikk like ofte som tidligere blir bestilt i den første tiden, da naturlig bedring skjer, og det samarbeides mindre med andre grupper i primærhelsetjenesten enn for vel ti år siden.
Allmennleger bør i større grad trekkes med i forskningsprosjekter der måleredskaper og pasientforløp valideres. Dette vil kunne føre til mer kunnskap og endret praksis overfor denne pasientgruppen. Medisinstudentene må få avsatt flere undervisningstimer for å beherske samtale og undersøkelse av pasienter med vedvarende ryggplager.
Videre mener jeg bruken av validerte verktøy til å kartlegge risikopasienter i primærhelsetjenesten og bedriftshelsetjenesten bør implementeres. Risikopasienter må henvises tidsnok til annenlinjehelsetjenesten. Det foreligger i dag enkle standardiserte screeningverktøy (25) – (27) og undersøkelser (28) som kan identifisere risikopasienter. Dersom en risikopasient ikke blir arbeidsfør av behandlingen i primærhelsetjenesten i løpet av 2 – 3 måneder, bør vedkommende få snarlig tilbud om multidisiplinær biopsykososial utredning/behandling, tilbud som i dag finnes i annenlinjetjenesten. Et slikt tilbud bør ikke gis tidligere enn etter én måneds sykmelding (6), men heller ikke senere enn etter fire måneder (5).
Ønsker man å få flere mennesker med langvarige ryggplager tilbake i arbeid, må tilretteleggelse av arbeidsforholdene i større grad bli en del av tiltaket. Det er vanskelig for både første- og annenlinjetjenesten å prioritere nok tid til forhold på arbeidsplassen, men jeg mener bedriftshelsetjeneste, ledere og helseaktører i langt større grad bør samarbeide og søke å avdekke eventuelle behov for arbeidstilpasninger.
Etter mange år med rehabilitering av pasienter med muskel- og skjelettplager har jeg erfart at flere med delvis arbeidsevne etter rehabiliteringstiltak likevel blir 100 % uføretrygdet. Til tross for at man har vedtatt å ha et inkluderende arbeidsliv her i landet, legger man fortsatt større vekt på de helsemessige begrensningene enn på restarbeidsevnen (19). I Norge har vi råd til varige økonomiske støtteordninger for tilrettelegging av arbeidsplassen der det trengs, men den politiske viljen synes ikke å være til stede.
Forebyggende tiltak bør inn i skolehelsetjenesten. Etablerer man et hjelpeapparat i skolen som i større grad er i stand til å behandle tidlige psykiske plager hos barn, i nært samarbeid med foreldrene, vil man kunne gjøre disse barna mer rustet til å mestre vanskeligheter senere i livet, mest sannsynlig også eventuelle muskel- og skjelettplager som måtte oppstå. Psykiske plager gjør mennesker sårbare for ekstra belastninger, som smerter ofte medfører. Som tidligere påpekt spiller psykososiale faktorer en stor rolle for utfallet av smertetilstander i ryggen.
Den dokumenterte kunnskapen som er oppsummert i denne kronikken, er i tråd med de nasjonale kliniske retningslinjene for korsryggssmerter fra 2007, men retningslinjene har i liten grad omfattet konkrete forslag til implementering. Det trengs fortsatt mer forskning for bedre å forstå årsakene til ryggsmerter. Økt kunnskap og bedre implementering av det vi alt vet, vil kunne føre til mer målrettede tiltak for den enkelte pasient, med positiv innvirkning på sykefravær og uføretrygd.