Jeg er privilegert

Som barn ville jeg bli journalist fordi jeg er glad i å skrive. En kort stund drømte jeg i min formidligstrang om å bli skuespiller. Samtidig ble interessen for kropp og sinn tidlig vekket på vei til skolen gjennom Dikemark sykehus.

Det ble medisinstudiet på meg, og spesialisering i psykiatri etterpå. Utdanning i gruppeterapi og en mastergrad i ledelse på BI har det også blitt.

I løpet av legelivet har jeg både jobbet klinisk og ledet, inntil jeg for tre år siden tok steget ut av det offentlige helsevesenet. Det har jeg ikke angret på. Etter snart 10 år som psykiater kan jeg si at alle mine barndomsdrømmer har gått i oppfyllelse. Jeg skriver, formidler og jobber med kropp og sinn som fagfelt.

Til høsten kommer min tredje fagbarnebok. Jeg har skrevet en kommunikasjonshåndbok og en håndbok i arbeid med barn som pårørende. «Øyeblikket» er min faste spalte i bladet Psykisk helse.

Med nesten 60 reisedøgn knyttet til formidlingsvirksomhet det siste året, får jeg også gjort det jeg brenner mest for – å formidle kunnskap om kommunikasjon og psykisk helse i alle varianter. Det er fantastisk å få lov til å å møte så mange engasjerte mennesker rundt omkring.

Ønsket om kunnskap er stort. Jeg har blitt valgt inn i styret i Norsk forening for traumatologi, akutt- og katastrofemedisin fordi kolleger på feltet ønsker å forstå litt av hva som foregår inni hodet på folk. Når jeg da også er leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste, fagrådgiver i Rådet for psykisk helse og har prosenter i klinisk arbeid som CL-psykiater på Diakonhjemmet og akuttpsykiater på Vindern, er det ikke noe annet å si enn at jeg er privilegert. Ønsket mitt er å gjøre en forskjell.