Kommentar

RE: Et korstog mot legemiddelindustrien

Andreas Wahl Blomkvist
Aalborg Universitet
Interessekonflikt:  Nei

En rekke interessante kommentarer følger Steinar Madsen sin anmeldelse av boken til Peter C. Gøtzsche, «Deadly medicines and organised crime», i Tidsskriftet (1). Madsen antyder at boken inneholder en rekke unøyaktigheter. Gøtzsche sier seg uenig og ber om konkrete eksempler. Min opplevelse er at boken til tider virker å være skrevet i affekt, og når retorikken er såpass skarp, er det ikke vanskelig å finne noen eksempler. Noen feil er relativt perifert fra hovedtema, for eksempel hevdes det at LSD kan gi permanent hjerneskade (s.200), noe som ikke er tilfellet (2). Andre er mer sentrale, eksempelvis (s.186) at langt de beste og viktigste intervensjonene ved etablert diabetes type 2 er trening og vektnedgang. En omfattende studie viser derimot at intensiv livsstilsendring, utover det som er standardisert, har tvilsom effekt på harde endepunkter til tross for gunstig endring i vekt og fitness (3).

Et annet eksempel er å finne i tittelen til kapittel 4: «svært få pasienter har effekt av legemidlene de tar». Som argument for dette nevner Gøtzsche statiner ved primærforebygging og antidepressiva. Dette ignorerer det faktum at statiner ved sekundærforbygging har bedre effekt enn brukt ved primærforebygging. Det neglisjerer også at andre legemidler, slik som antihypertensiva, antibiotika og smertestillende, har langt bedre virkning og brukes oftere enn de medikamentene Gøtzsche bruker som eksempler. Således blir påstanden om at «svært få pasienter» har effekt av sine legemidler tvilsom.

Gøtzsche skriver også at SSRI bør anses som narkotika uten effekt på depresjon (s.199). Senere i boka, derimot, trekkes det fram en Cochranestudie som konkluderer at trening har tilnærmet like god effekt på depresjon som SSRI (s.208) - hvilket skulle bety at trening har ingen effekt ved depresjon? Trolig ikke. Samtidig er Gøtzsche kritisk til studier som ikke faller han i smak, men lar studier som jeg mener burde vært kritisert fly han forbi. Et eksempel er bruken av en metaanalyse som antyder en svært høy dødsrate av legemiddelbivirkninger ved amerikanske sykehus (4), som senere har fått mye kritikk for sin metode, og sannsynligvis overestimerer denne risikoen betraktelig (5). Det finnes også en rekke andre diskutable påstander, som at bipolar lidelse «hovedsakelig» er en iatrogen tilstand forårsaket av SSRI og ADHD-medisin (s. 230).

Til tross for min kritikk har Gøtzsche likevel så altfor rett i sitt budskap. Et system der legemiddelindustrien selv tester sine produkter og presenterer vitenskap i form av markedsføring, er dømt til å skade urovekkende mange mennesker. De diverse dommene som har falt på selskapene står ikke i proposisjon til skadene eller størrelsen på deres industri. Det er bekymringsverdig at man kan tjene penger på å jukse, bli oppdaget og samtidig betale boten. Gøtzsche har også flere forslag til forbedringer (s.265), og jeg er overbevist om at flere av disse utvilsomt vil spare liv og penger i hopetall. Boken er med andre ord en oppramsing av all den litteraturen som er nødvendig for å kreve en endring.

Litteratur

1. Madsen S. Et korstog mot legemiddelindustrien. Tidsskr Nor Legeforen 2014;134:1869

2. Passie T et al. The pharmacology of lysergic acid diethylamide: a review. CNS Neurosci Ther. 2008;14(4):295-314

3. Look AHEAD research group. Cardiovascular effects of intensive lifestyle intervention in type 2 diabetes. N Engl J Med. 2013;369(2):145-54

4. Lazarou J, Pomeranz BH, Corey PN. Incidence of adverse drug reactions in hospitalized patients: a meta-analysis of prospective studies. JAMA 1998;279(15):1200-5

5. Kvasz M et al. Adverse drug reactions in hospitalized patients: A critique of a meta-analysis. MedGenMed 2000;2(2):E3

Published: 08.07.2015
Laget av Ramsalt med Ramsalt Media