Når livet blir for stort

Mikkel Peter Høiberg Om forfatteren
Artikkel

Løvås, Kristian

Hormonbalansen

255 s, ill. Oslo: J.M. Stenersens Forlag, 2014. NOK 349

ISBN 978-82-7201-570-0

«Vi vil leve lenge vi, men gamle vil vi aldri bli», synger Halfdan Sivertsen. Stadig flere pasienter føler at de ikke strekker til i sine travle liv. Likevekten har trange kår, og både fastleger og endokrinologer ser mange pasienter med bestillingen: «Det må jo være noe galt med hormonene sånn som jeg har det nå!»

Alternative fora på internett har fylt et formidlingstomrom, ofte med dårlig dokumenterte påstander. I Hormonbalansen skiller endokrinolog Kristian Løvaas hva vi vet, fra hva vi ikke vet, på en faglig velfundert og pedagogisk måte som er forståelig for folk flest.

De viktigste hormonsykdommene med mangeltilstander eller overskudd settes i både normalfysiologisk og historisk perspektiv, illustrert ved hjelp av pasientene Hanne, i 40-årene med hypotyreose og klimakterielle plager, og Jan, 60 år, overvektig og med type 2-diabetes. Deretter følger kapitler om hvordan livsstil og miljø påvirker hormonbalansen, betydningen av epigenetikk og autoimmunitet som renovasjonsmekanisme. Forfatteren tar videre opp spørsmål rundt fertilitetsproblemer og lengdevekst, illustrert ved fotballspilleren Messi. Doping og anti-aldringshormonsubstitusjon avrunder boken.

Målet er økt salutogenese eller «sense of coherence». Utgangspunktet er at «skjebnen er et bra sammensurium av fornuft og flaks», og det gjennomgående budskapet er at «det gjelder å endre på det som kan og bør endres, dernest akseptere oss selv som vi er og hva vi ikke kan endre». Redskapene som Hanne, Jan og andre kan gjøre bruk av, er «moderat fysisk aktivitet, mindre stress, balansert kost og færre kalorier». Løvaas synes det er bedre å «gjøre litt av alt det som er billig og bra enn mye som er dyrt og tvilsomt». Forfatteren er klar på at alt står for hans regning – men til sjuende og sist er vi nok mange som deler Løvaas’ standpunkter og råd.

Det eneste minuset er at rådene blir lite konkrete, for eksempel: «Mosjon er den beste og billigste medisin som virker på alt og er uten bivirkninger» og «spis mat, litt mindre, mest planter». Men faktisk er det ofte så lett og så vanskelig på samme tid. Mer konkrete råd vil pasientene kanskje kunne diskutere med fastlegen, men antakelig blir det lettere å hjelpe både Hanne, Jan og andre videre på rett vei når grunnlaget er lagt med denne boken.

Boken er velskrevet og nøkternt populærvitenskapelig. Jeg anbefaler den for både indremedisinere og fastleger med pasienter hvor livet er blitt for stort. Jeg håper flere, meg selv inkludert, vil anbefale den som lektyre til disse pasientene.

Løp og kjøp – og ta en ekstra omvei på vei hjem hvis du orker!

Anbefalte artikler