Et ønske om å hjelpe

Rasmus Bakken Om forfatteren
Artikkel

For mange dukker drømmen om å bli lege opp tidlig i barneårene. Ønsket om å bli lege kom mye senere til meg.

I desember 2008 opplevde jeg en ekstrem følelse av urettferdighet og maktesløshet. Bilder fra Gaza viste enorme lidelser og hjelpeløshet blant en befolkning rammet av rakettangrep og lukkede grenser som hindret det meste av leveranser og hjelp fra omverdenen.

I denne håpløse situasjonen så jeg to nordmenn som evnet å gi håp og yte livsnødvendig hjelp i solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen. Erik Fosse og Mads Gilbert fremsto for meg som superhelter, som med minimalt av utstyr sto skulder til skulder med lokale leger og sykepleiere og reddet liv.

For det å bli utdannet til lege er som å få tildelt superkrefter, som kan brukes også utenfor krig. Du lærer å hjelpe mennesker plaget med sykdom, lappe sammen skader og møte dem som sliter psykisk.

Som medisinstudent føler jeg meg privilegert som får studere det mest spennende feltet i vitenskapen. Få innblikk i menneskekroppens komplekse oppbygning og funksjon, i søken etter en måte å hjelpe andre mennesker.

Nå halvveis i medisinstudiet, har jeg blitt kjent med legeyrkets sterke profesjonsidentitet og kollegialitet. Et kollegium holdt sammen ikke av en oppfattelse av oss selv som superhelter, men heller av en viten om egen feilbarhet og tidvise utilstrekkelighet. I et helsevesen hvor det meste kan repareres, er det de gangene en ikke strekker til som gjør sterkest inntrykk. Vi ønsker å være bedre, å kunne gjøre mer.

Jeg har innsett at heller ikke legen er superhelt, superkrefter til tross. Men en av legens styrker er legefellesskapet.

Se videointervju her:

http://legeforeningen.no/derfor

Anbefalte artikler