Lavstatussykdom
Lungekreft rammer de lavere sosioøkonomiske klassene uforholdsmessig mye. Sammen med voldsomme og alkoholrelaterte dødsfall er lungekreft den dødsårsaken som er sterkest knyttet til sosiale forhold i Norge (16) – (18). Denne forskjellen er økende: I 1970-årene var risikoen nær 3 : 2 mellom personer med grunnskole og høyere utdanning, i 1990-årene nær 3 : 1 (5, 19). Dette er i tråd med teorier om forebyggende helsearbeid. De med større ressurser (kunnskap, prestisje, penger) får en uforholdsmessig bedre nytte av ny kunnskap enn personer med lavere sosioøkonomisk status. Dette blir spesielt åpenbart ved sykdommer som er knyttet til livsstil (6, 20, 21).
I motsetning til de fleste kreftformer blir lungekreft i høy grad ansett å være selvforskyldt (7, 8, 22). Denne holdningen gjenfinnes blant pasienter, pårørende, ellers i samfunnet og blant helsearbeidere. Lungekreft er den kreftsykdommen som har lavest anseelse blant leger (23).
Samfunnets holdninger speiles i publikums donasjoner til lungekreftforskning. Canadiske tall viser at kun 0,1 % av donasjoner gikk til lungekreftforskning i 2011(24). Størrelsen på pasientforeningene er også påfallende. Lungekreftforeningen ble stiftet så sent som i 2008 og har per i dag kun 399 medlemmer, mens Brystkreftforeningen har 14000. Dette har selvsagt en sammenheng med antall kreftoverlevere som kan engasjere seg, og antall pårørende og venner av brystkreftrammede. I Norge i perioden 2007 – 2011 levde bare 12 % av pasientene 5 år etter lungekreftdiagnose, mens tilsvarende tall for prostatakreft var 89 %, tykktarmskreft 60 % og brystkreft 89 % (9).
Dette, at stigma knyttet til lungekreft ikke bare er forbundet med røyking, men også med dårlig prognose og mangel på støtte, har i litteraturen blitt kalt stacked stigma. Pasienten blir stigmatisert fra samfunnet og omgivelsene, og internaliserer også selv dette stigmaet.ved å legge ansvaret for sykdommen på seg selv (25).