Moralsk skjønn
Det er en kjent sak at fastleger ofte må ta valg som krever moralsk skjønn. De forvalter betydelige ressurser og må kunne fatte beslutninger som ikke kan deduseres mekanisk ut av et regelverk. Det blir i denne sammenhengen hevdet at det verken er mulig eller ønskelig at legen skal legge av seg sine private verdier når han eller hun går inn i yrkesrollen: «Fastlegen trenger derfor en finstemt moralsk sans, og et selvbilde som én som forsøker å gjøre det moralsk rette» (1, s. 9). I hvilken forstand trenger vi fastleger som forsøker å gjøre det moralsk rette?
Vi forventer selvfølgelig at fastlegen vår handler på grunnlag av moralsk forsvarlige vurderinger. Men det betyr ikke at rolleinnehaverne alltid skal ta beslutninger på grunnlag av sine egne overbevisninger. Her er det viktig å skille mellom to typer vurderinger: Vi kan vurdere en beslutning som moralsk riktig, og vi kan vurdere den som legitim. Det skal mer til for å anse en beslutning som riktig enn å godta den som legitim. I kontekster hvor vi trenger en felles beslutning på tross av uenighet, må vi som regel nøye oss med legitimitet. Da er beslutningen «god nok». Ofte henger dette sammen med måten beslutningen ble tatt på. For eksempel: Alle synspunkter ble hørt, alle fikk stemt.
Fastlegerollen krever handling på en rekke områder hvor vi ikke kan forutsette enighet. Hva virker? Hva skal prioriteres? Hva er moralsk tillatelig? Rollen er en samfunnsinstitusjon som gir oss et felles grunnlag for å gjøre forventninger til beslutninger. Vi forventer ikke at leger som assisterer under abortinngrep, gjør det fordi de er overbevist om at abort er riktig. Det vi forventer er at leger anerkjenner at rollen kan kreve handling som står i strid med personlige vurderinger og overbevisninger.
Å fremheve legens «finstemte moralske sans» bidrar til å forskyve vekten fra rolle til person. Både medisinsk og moralsk er legerollen underlagt en rekke forventninger som binder aktøren selv når vedkommende er uenig. Det moralske skjønnet skal utøves innenfor grenser som er blitt trukket opp på tross av uenighet. Legerollen er en institusjon som skal være tilliten verdig uavhengig av hvem som faktisk sitter på kontoret.
Dette er ikke det samme som å si at det alltid er en unnskyldning å hevde at man «bare gjorde jobben sin». Legitimitet er et begrep man bruker om beslutninger som er tatt på tilstrekkelig grunnlag. Legitime beslutninger er oppriktige, men ikke nødvendigvis feilfrie forsøk på å handle i tråd med prinsippet om lik omtanke og respekt (4). Beslutninger kan være mer eller mindre legitime, men det vil være en nedre terskel hvor man mener at grunnene ikke holder lenger. Man kan ikke begrunne sine handlinger med referanse til en profesjonsrolle der grunnleggende moralprinsipper ikke tas på alvor. For noen vil derfor rolleinstrukser som omhandler abort være illegitime. Ønsket om reservasjonsmulighet kan forstås som et ønske om at samfunnet skal anerkjenne samvittighetsfrihet i slike spørsmål.
Hvordan kan samfunnet respondere på et slikt ønske? Samfunnet må ta stilling til hvorvidt samvittighetsfriheten kan institusjonaliseres i ulike offentlige roller uten at den blir en urimelig byrde for pasientene. Dette innebærer samtidig å spesifisere hvilke rettigheter vi har som pasienter. Det er i dette henseende misvisende å beskrive reservasjonsspørsmålet som en «konflikt mellom to rettigheter» (1, s. 5). Det gir et merkelig inntrykk av at samvittighetsfriheten skal kunne føre til innskrenking av lovbestemte rettigheter. Da snus forholdet på hodet, for det er fastlegerollen som blir formet av pasientenes rettigheter. Det reelle rettighetsspørsmålet er om vi skal ha en fastlege som vil bistå med all helsehjelp – eller ikke.