Til pasientens beste?
På bordet foran meg lå dagens avis med nok en historie om hvor dårlig vi i norsk helsevesen noen ganger behandler våre pasienter. Denne dagen hadde en pasient sittet i kø på den lokale legevakten med skulderen ute av ledd, og da det ble hans tur, ble han satt i en drosje for å bli kjørt til den legevakten han bostedsmessig tilhørte. Tror vi at denne løsningen ble valgt fordi det var til pasientens beste?
De fleste av oss har vel også gremmet oss når vi har lest om de pasientene som var klarert, ja endog lå i narkose på operasjonsbenken for store livsviktige operasjoner, og som ble vekket opp fordi de lå i feil bygning i Oslo universitetssykehus. At dette også medførte dødsfall i ventetiden, før de ble mottatt der retningslinjene nå sa at de skulle opereres, gjorde hendelsene ikke bare medisinsk uetiske, men ekstremt tragiske. Hvordan kunne man la dette skje? Hvilken mulighet hadde de som var i opera-sjonsstuen til å protestere mot det som skjedde?
Tenk om helsepersonell hadde hatt en stående ordre om at hvem som helst som erfarte slike situasjoner, kunne presentere spørsmålet: «Er valget vi nå gjør, til beste for pasienten?» Og tenk om den ansvarlige, i lys av dette spørsmålet, måtte forsvare sitt valg skriftlig i løpet av de neste 24 timene, i forhold til hva som var pasientens beste.
Jeg skulle ønske at vi ble gitt lov og retningslinjer til å praktisere behandling og sykepleie etter de idealene som fagene våre faktisk bygger på. Det skulle vært helt unødvendig at pasienter forteller at de var så «heldige» som brakk lårhalsen nå, fordi de da ble inkludert i et prosjekt på sykehuset slik at de ville bli operert i løpet av 24 timer.
Hvem har bestemt at det er «medisinsk forsvarlig» å la pasienter ligge på gangen, stinn av smertestillende, i tre-fire dager med brukket lårhals? Er det slik vi selv ønsker å bli behandlet i samme situasjon?
Mitt ønske er at vi skal kunne styre våre medisinske avgjørelser etter hva som er til pasientens beste – alltid – ikke bare fordi man har et prosjekt på avdelingen. Men dessverre praktiseres ikke en slik «beste praksis» på alle sykehus i Norge anno 2014.
Man kan sikkert vise til at man har fulgt de gjeldende retningslinjene, men det er ikke sikkert at de gir alle svar og alltid tilfredsstiller det overordnede spørsmålet om hva som er best for pasienten.