Viktig fra studiestart
Samtalen løper lett. Helene Fongen er tydeligvis allerede godt kjent i den. Det kjennes trygt å følge hennes vante steg.
– Det er pasientenes egen fortelling jeg må ta utgangspunkt i. Jeg spør om det mer bakenforliggende, hva de synes er spennende, hva som er viktig for dem og hva det så gir dem. Jeg prøver finne ut både hvor pasienten er og hvordan jeg kan møte vedkommende der. Det siste prinsippet lærte jeg på studiet, sier Helene.
– Var det av en allmennlege, spør jeg fort. Det smått selvopptatte spørsmålet viser seg å treffe blink.
– Ja, det var det faktisk, sier Helene og bryter ut i høylytt latter, balanserende mellom erting og vennlig aksept, uimotståelig og smittende. Et stykke omgangskunst – før mer alvor.
– I starten av studiet hadde vi noen få dagers utplassering i allmennpraksis. Jeg sugde ting til meg. Vi var fire studenter hos Kjell Maartmann-Moe og hans kollega Sven Haaverstad. På slutten ga de oss en avskjedspresang: Søren Kierkegaards tekst om hvordan være en hjelper. Den traff meg! Vi fikk teksten innrammet, og den har stått synlig hjemme hos meg siden, forteller Helene.
Vi googler og tar oss tid til en langsom gjennomlesning:
«Forholdet mellom hjelperen, og den som skal hjelpes, må være slik – at man, når det i sannhet skal lykkes en å føre et menneske et bestemt sted hen, først og fremst må passe på å finne ham der, hvor han er, og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver som ikke kan det, han er i seg selv en innbildning når han tror at han kan hjelpe andre. For i sannhet å kunne hjelpe en annen, må jeg kunne forstå mere enn ham – men dog først og fremst forstå det han forstår. Når jeg ikke gjør det, da hjelper min merforstand ham slett ikke. Vil jeg likevel gjøre min merforstand gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, at jeg i grunnen i stedet for å gavne ham, egentlig vil beundres av ham. Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe, og gjennom det å forstå at det å hjelpe ikke er det å beherske, men det å tjene – at det å hjelpe ikke er å være den mest herskesyke, men den tålmodigste – at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå, hva den andre forstår.»
Jeg kjente ikke teksten så godt som jeg trodde, innrømmer jeg, og sier noe om at den i grunnen er ganske krevende. Responsen overrasker. Helene Fongen synes ikke det.
– For meg ble teksten noe som tidlig ga en god retning, en vei å gå. Jeg synes Søren Kierkegaard beskriver godt hva man kan forvente å oppleve som hjelper. Du som hjelper må forvente å ta feil. Du må forvente å vente på den andre. Du må forvente å stille helt nye spørsmål – rote deg inn i krinkler og kroker du aldri har besøkt før – for å forstå.
– Forvente? Det ligger altså ikke noe normativt i din lesing, ikke et krevende bud om at du skal være ydmyk?
– Dette handler ikke om å skjerpe seg, men om å prøve å forstå de situasjonene der man ikke helt vet hvor man selv står. Man må akseptere å være i tåka, forklarer Helene.