Gamblerens kvalitet
Når noen begjærlig griper muligheten for å spille seg fra sans og samling, fra gård og grunn, skal vi kanskje se det som et symptom på at det tross alt er håp for en samfunnsform der avvik betraktes som en skam, en fare og et onde og der avståelse, konformitet og lydighet er høyeste moral. Burde vi ikke heller applaudere dem som klarer å avvike fra normene, fremfor å betrakte spillesuget som en individuell lidelse, en sykdom som må behandles?
Selvfølgelig skaper det problemer å følge lysten, lidenskapen og begjæret. Det kan skade en selv og andre, ikke minst ens nærmeste. Men hva er målestokken her? Er den planlagte, vel gjennomtenkte, «fornuftige», rasjonelle og lidenskapsløse tenkemåten, blottet for aggresjon og lyst, som gikk forut for krigene i Irak, Afghanistan og Libya – for å ta noen aktuelle eksempler – mindre skadelig, mindre ødeleggende for andre, for sivile, uskyldige barn og gamle, enn de ufornuftige, ja irrasjonelle eskapader på travbanen, foran spilleautomatene eller ved pokerbordet i Las Vegas?
Er lystutfoldelsen til de spillesugne som har mistet kontrollen, enten det skyldes hest, enarmede banditter, aksjer på børsen eller i bingohallen, verre enn den langvarige, planlagte, godt kontrollerte, lidenskapsløse og «fornuftige» okkupasjonen av palestinsk territorium, støttet i praksis av alle demokratier i vest, til tross for lidelsene til millioner av palestinere i flyktningleirene?
Men dette kan da ikke sammenliknes med skadene av den ukontrollerte spillegalskapen – sier noen. Men hvem sier det, ja hvem bestemmer egentlig det? At dette ikke skal sammenliknes? Hvem skal definere hva vi skal snakke om? Hvem skal ha definisjonsmakten? Skal vi ikke for engangs skyld forsøke denne sammenlikningen mellom uretten og lidelsene forårsaket av normaliteten, fornuften og rasjonaliteten på den ene side, og skadene som følge av at lysten, lidenskapen og galskapen tar overhånd, på den andre? Skal vi ikke tillate oss i hvert fall å tenke over det?