Torgeir Bruun Wyller Om forfatteren

Det er bra at Per Knut Lunde og hans ektefelle beretter om sine erfaringer. Antakelig er det mange som opplever liknede ting, men som ikke har krefter, ressurser eller mot til å fortelle offentlig om det. Vi må spørre: Skyldes det aktuelle tilfellet uflaks, slendrian eller sviktende vurderinger, eller skyldes det at noen har bestemt at det skal være sånn?

Helseplanleggere har i mange år lagt stor vekt på å redusere sengetall og liggetid. Allerede for 11 år siden brukte daværende Helse Øst en SINTEF-utredning som viste at liggetiden var blitt redusert som argument for at ytterligere liggetidsreduksjon var ønskelig (1). Omtrent like lenge har vi hatt vitenskapelige holdepunkter for den nokså intuitive kunnskapen at for kort liggetid gir høyere risiko for reinnleggelser (2). Norge er nå blant de landene i Europa som har færrest sykehussenger per innbygger (3). I perioden 2005 – 12 skjedde det en reduksjon på 2 000 (16 %) somatiske og 1 000 (20 %) psykiatriske sykehussenger (4). I samme periode steg de samlede utgiftene til ambulansetjenesten med 39 %, mens utgiftene til spesialisthelsetjenesten samlet bare steg med 13 % (regnet i faste priser) (4). Det kan altså se ut til at vi bruker stadig mer ressurser på å sende pasienter omkring, og relativt mindre på å behandle dem.

Likevel står lavere sengetall og kortere liggetid langt fremme i planleggernes bevissthet når det bygges nye sykehus – for tiden f.eks. i Østfold (5). Begrunnelsen er at senger er dyre. Men paradokset er at jo færre senger man har, desto dyrere fremstår hver seng. Dette skyldes dels at nevneren minker i den nokså primitive brøken sykehuskostnader dividert med sengetall (6). Men det skyldes også at pasientarbeidet på en sengepost er mest omfattende i forbindelse med innleggelse og utskrivning. Derfor fører sengetallsreduksjoner sjelden til de innsparingene man forespeiler, men de fører til at sengene fremstår som enda dyrere og ytterligere reduksjoner som enda mer påkrevet. Det er på tide å tenke annerledes.

Det skumle med incentiver er at de virker. Når målet er kort liggetid og ingen økning i overbelegget tross redusert sengetall, ja så er leger tilpasningsdyktige og gjør som det blir forventet. Det betyr større innsats for å få tømt sengeposten fort (selv om transporten ikke er klar) og større belastning på mottaksapparatet i kommunene og i andre sykehus. Prisen for denne intenderte utviklingen er ikke først og fremst økonomisk, men den må likevel betales av noen – pasientene.

1

Wyller TB. Sengebehov og tallakrobatikk. Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 2591. [PubMed]

2

Heggestad T. Do hospital length of stay and staffing ratio affect elderly patients’ risk of readmission? A nation-wide study of Norwegian hospitals. Health Serv Res 2002; 37: 647 – 65. [PubMed] [CrossRef]

3

OECD. Health at a Glance 2011. www.oecd.org/health/health-systems/49105858.pdf (20.10.2013).

4

Samdata. Spesialisthelsetjenesten 2012. Rapport IS-2074. Oslo: Helsedirektoratet, 2013. www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/samdata-2012/Sider/default.aspx (20.10.2013)

5

Ystrøm B. Østfolds nye sykehus tar form. Halden Arbeiderblad 9.10.2008. www.ha-halden.no/nyheter/article4965 232.ece (15.10.2013).

6

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler