Hva kan mistes om man blir frisk?
Det er verdt å stanse opp ved dette begrepet om helbredelse. Det har nesten noe gammelmodig ved seg. Ordet har nærmest gått ut av bruk eller av mote innenfor medisinen og heller blitt overlatt andre. Innenfor alternativ medisin bedriver man derimot fortsatt med helbredelse, for ikke å snakke om healeren, han står og faller med det.
Legen er derimot ikke lenger så avhengig av å skulle helbrede. Men selv om ordet er lite i bruk, skulle man formode at det var et fundament for den kliniske virksomheten. Interessant er det da å merke seg tausheten som omgir ordet helbredelse, nesten som en ikke vedstått ambisjon.
Det er også bemerkelsesverdig lite refleksjon over hva som skulle ligge i det å bli helbredet. Man tar det for gitt at det å bli frisk er bra; det er noe alle ønsker. I mange tilfeller kan det ikke råde så stor tvil heller; det helbredede menneske, gjenforent med sin familie eller venner har nådd en ønskverdig tilstand.
Likefullt kan man spørre hva vil det egentlig si å bli helbredet. «Å bli frisk, hva er nå det,» var det en pasient på divanen som undret seg. Og han fortsatte; «å bli frisk er som å få besøk av min fetter fra landet. Ikke var det helt ventet, og ikke var det lett å få frem den store entusiasme heller. Men plutselig, så stod han nå bare der i døren.»
Helt gitt er det altså ikke hvordan man hilser det å bli frisk. Det er flere som regner inn et tap i et helbredende forløp. En måte å tematisere dette tapet på er gjennom begrepet sykdomsgevinst. Men enten man nå tenker det som primær- eller sekundærgevinst, så har en slik modell ved siden av å være altfor velbrukt, også andre begrensninger. Det viser seg særlig når man står overfor psykiske symptomer og de vansker en pasient kan ha med å skille seg fra dem, gjennom å bli helbredet. At en pasient skulle nøle med å slippe tak i sine plagsomme symptomer, er en merkelig tanke, men likefullt en gjengs erfaring, skulle jeg tro.
I forbindelse med en behandling av en tvangsneurotiker med en svært rikholdig symptomdanning, hevdet Freud: Det meste av denne pasientens seksualliv, er å finne i hans symptomer (2). I sannhet en dristig formulering, men i så fall, kan den gi en innfallsvinkel til å forstå hvorfor man kan nøle med å oppgi sine symptomer? I det å bli helbredet må det ifølge et slikt perspektiv ligge en renonsering på en særskilt form for tilfredsstillelse.
En annen grunn til å skulle holde fast på sine symptomer, ligger i at de kan forstås som pasientens eget forsøk på å helbrede seg selv. Med angst eller depresjon, kan jeget hos den enkelte forsøke å takle en dyp, ubevisst smerte. Dette kan være et nyttig perspektiv å ha med seg, om man opplever at en pasient kjæler med sine symptomer. Symptomene vil da være en buffer mot en overveldelse eller et sammenbrudd, og dermed kan de være noe en pasient rett og slett trenger for en tid.
Disse perspektivene på symptomet kan være med å gjøre helbredelse til et mer problematisk begrep. Likeledes begrepet om helse som et ubetinget gode. En slik problematisering skjer når helse oppfattes som organenes taushet. Denne definisjonen stammer ikke fra en luftig filosof, men fra kirurgen René Leriche (3), altså en mann med et mer håndfast grep om vårt indre.
Organenes taushet... Mine assosiasjoner går til den helbredede hysteriker, eller skulle jeg kanskje si den forsvunne hysteriker. Hun som endelig lyktes i å komme under kirurgens kniv, det være seg hysterektomi eller en tilsvarende drastisk måte å bli av med sine kroppslige symptomer. De som har truffet henne, kan sikkert bekrefte hvordan avstumpetheten kunne bre seg til hennes emosjonelle liv. Ikke bare hennes livmor var falt til ro.
Eller tenk på pasienten med den kurerte spiseforstyrrelse, symptomene er borte og man sitter alene igjen. Det kan i alle fall være fruktbart å regne inn at det kan ligge et tap i det å bli helbredet. For man blir ikke bare befridd for et fremmedlegeme. Det man kan miste, kan være noe verdifullt, den del av en selv som er den mest relasjonelle. At det var gjennom symptomet vi påkalte verden, og det er gjennom symptomet den svarer oss (4).
Dette sistnevnte perspektivet er vel særlig blitt videreutviklet gjennom familieterapien. Men aktelsen for symptomet har vi fra den klassiske psykoanalyse, hvor symptomet verdsettes som det ubevisstes munn. Gjennom symptomet meddeles vi det som er vanskelig å si på en annen måte, og låner vi øre til det, kan behandlingen starte.
Akkurat dette poenget kan kanskje bli tydeligere om det stilles opp mot alle de krigsmetaforene vi bruker når vi skal beskrive sykdom og helbredelse. Sykdom er gjerne noe vi blir angrepet av. Motstanden kan ha vært nedsatt. Behandlingsstrategier settes opp, slik at sykdommen kan bekjempes.
Noen ganger kan denne kampen forflytte seg fra sykdom til pasient. For hvem av oss har ikke erfart hvordan forholdet til pasienten nettopp kan ta form av en kamp. Da kan det være nyttig å minne seg om at pasienten ikke bare er en som har en sykdom, men også en som er syk. Med andre ord kan det å være syk, tenkes på som en spesiell livsform, som det gjelder å ha en viss aktelse for, om man skal unngå å komme på kollisjonskurs med pasienten. Hør bare på Marcel Proust, som kjente medisinen fra vrangsiden: Sykdommen er den mest respekterte av alle leger: til den omsorgsfulle og den sakkyndige gir man bare løfter, smerten adlyder man (5).
Respekten for legen har åpenbart sin grense, når sykdommen tilskrives en slik autoritet. I dette perspektivet ligger det mer i det å være syk enn kroppslige lyter. Det er nærmest som man her hos Proust aner spor av et religiøst liv.
Og det er jo påfallende i vår tid hvordan køene på legekontorene kan være ekstra lange på mandager, mens besøkstallet i kirken dagen forut har vært for nedadgående. Med dette vil jeg ikke antyde en årsaksmessig sammenheng, men heller gi et bilde som kan sette dagens store etterspørsel etter helse i relieff (6).