Bør ressursene brukes på undervisning eller eksamen?
Skal man teste medisinstudentene i kommunikasjon med pasient, med andre leger og med andre yrkesgrupper, i praktiske kliniske ferdigheter, i å rekvirere og tolke prøvesvar, i indremedisin, kirurgi, patologi, farmakologi, jus, samfunnsmedisin, helseøkonomi og mye annet innenfor rammen av karaktergivende eksamener, har man en stor og ressurskrevende oppgave foran seg. Ressurser som undervisningen kjemper om.
Spørsmålet om karakterer er derfor ikke bare en debatt om ideologi, trivsel og følelsesmessige opplevelser av hva karakterer kan gjøre med studentene, men også et spørsmål om ressurser og prioriteringer. Ressursene som må puttes inn i en rettferdig og omfattende eksamen, kan i stedet gå til mer klinisk smågruppeundervisning, mer tid på labben i læringssituasjoner, mer veiledning og forelesninger.
Spørsmålet vi står igjen med er: Hvordan kan vi, med de ressursene vi har, utdanne best mulige leger? Lærer vi best av å ha en krevende og vidtfavnende eksamen som skiller de dyktige og de veldig dyktige, eller av at lærerressursene benyttes i undervisningen?