Stillingsstrukturavtalen 1985
I 1985 inngikk staten, Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune og Den norske lægeforening enda en avtale, avtale om legers tilsetting i utdanningsstillinger, kalt stillingsstrukturavtalen (6). Formålet med avtalen var blant annet å sikre tilstrekkelig utdanningskapasitet og god kvalitet i spesialistutdanningen og å sikre en rimelig geografisk fordeling av legespesialister. Det ble samtidig ryddet opp i skjevheter som var oppstått i forholdet mellom antall underordnede og overordnede stillinger. Godkjente spesialister satt lenge i assistent- og reservelegestillinger på den tiden, og en rekke underordnede stillinger ble omgjort til overlegestillinger. Avtalen førte til bedrede ansettelsesforhold for leger i spesialisering. Det ble innført faste stillinger ved alle gruppe II-avdelinger fra Sogn og Fjordane og nordover, en ordning som var forutsatt å bli utvidet til hele landet. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp. Avtalen ble forvaltet av et partssammensatt utvalg, det rådgivende utvalg for legers stillingsstruktur (DRULS) (7).
Ved reforhandling av legefordelingsavtalen og stillingsstrukturavtalen i 1995 ble de to partssammensatte utvalgene (LFU og DRULS) slått sammen til ett utvalg, kalt utvalg for legestillinger og stillingsstruktur (ULS) (8, 9).
Etter et par år fant det nye utvalgssekretariatet at sykehuseierne ikke hadde etterlevd avtaleverket og at det var opprettet flere stillinger enn det var gitt tillatelse til. Helseminister Gudmund Hernes ga sommeren 1997 et amnesti overfor de ulovlig opprettede stillingene. Man antar at ca. 1 300 ulovlig opprettede legestillinger på denne måten ble gjort lovlige. Bakgrunnen for amnestiet var å rydde opp i stillingsstrukturen, men sannsynligvis oppfattet sykehuseierne det som et signal om at man kunne ta lett på avtaleverket, og sykehusene fortsatte å opprette nye legestillinger utover dem man fikk tillatelse til. Det ble stadig tydeligere for partene at avtalen ikke førte til den ønskede og avtalte reguleringen av legemarkedet. I desember 1997 sa derfor Kommunenes Sentralforbund og Oslo kommune opp både stillingsstrukturavtalen og legefordelingsavtalen med virkning fra 31. desember 1998.
Stillingsstrukturavtalen ble midlertidig forlenget ved at det ble inngått en overgangsavtale inntil 1. april 1999 mellom Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune, Legeforeningen og staten, som senere igjen ble forlenget ut 2001, deretter frem til mars 2002. Partene hadde tydeligvis ikke lenger tro på stillingsstrukturavtalen som et virkemiddel til å oppnå god spesialistutdanning og god legefordeling. Heller ikke helsemyndighetene la noe press på partene for å få videreført avtalen. Etter 2002 har det ikke eksistert noen avtaleregulering, men Helse- og omsorgsdepartementet meddelte i brev til de regionale helseforetakene at det var hensiktsmessig å legge den eksisterende fordelingen på faste og midlertidige utdanningsstillinger til grunn for videreføring av nyansettelser i utdanningsstillinger (10).
Etter hvert har stadig færre leger og administratorer kunnskap om avtalen som opphørte i 2002, og det har utviklet seg forskjellige kulturer for ansettelse og ansettelsestider ved sykehusene. Tendensen til stadig kortere ansettelsestider i utdanningsstillinger fører til uheldige forhold for gjennomføring av spesialiseringen, og behovet for en ny ryddig ordning for ansettelse av leger i spesialisering har vært der lenge. Det er beklagelig at et nytt system med fast ansettelse av leger i spesialisering i komplette utdanningsløp ennå ikke er etablert, selv om det ble politisk bestemt av helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen allerede i september 2010. Et moderne system med ansettelsesordninger mer i tråd med arbeidslivet for øvrig må til for å rydde opp i nåværende situasjon ved sykehusene og er nødvendig for å få til bedre strukturerte utdanningsløp.