Smertens tegn

Heidi Stakset Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 12 – 13/2013 hadde Alv A. Dahl en interessant redegjørelse om 22. juli-vurderingene av psykose (1).

Psykoanalytiker André Green hevder at psykosen utvikles på grunn av tilbaketrekning av investeringer, eller mer radikalt, som desinvestering. Personen dyrker tegnet og er gjennomarbeidet av rollene (2), som han går opp i – for eksempel som «ridder» eller «offiser». Tegnene er meningsbærende for personen, men de er ikke selve meningen. De grandiose symbolene, uavhengigheten og rekvisittene dekker til personens sårbarhet.

Depersonaliseringen påvirker personens forestillinger om andre og affekten i forhold til dem. I tilfellet Breivik kan de «fremmede» muslimene reflektere personens opplevelse av å føle seg fremmed i verden. Det fortrengte stoffet truer med å overmanne ham. Lacan skriver: » Ved å utrydde objektet prøver subjektet å kvitte seg med avhengigheten (til objektet) og bli «allmektig» (3). Subjektet sanser en totalitet ved seg selv som gir vedkommende følelsen av seier (overlevelse). Men denne grandiositeten er tett knyttet til avhengighet/depresjon. Det eneste som kan holde subjektet fra en utagerende handling er å få depresjonen – negativiteten – i tale (3).

Terje Tørrissen og Agnar Aspaas uttalte at Breivik ikke viste tegn til «uklar identitetsopplevelse» (4). Dikemark-teamet observerte verken «kognitiv funksjonssvikt eller tankeforstyrrelser» (4). De eksterne politiske ideene som ble eksponert av Breivik, viser imidlertid etter mitt skjønn klar forstyrrelse. De totale konstruksjonene (den «muslimske trussel») og de tankeforstyrrende formene (Knight-Templar-ridder, drapsmandat) er sannsynligvis forankret i en psykose. Breivik ble så vidt jeg kan skjønne styrt av hallusinasjoner som rommer forfølgelsesangst, følelse av å ha kontroll over andres liv og tanker og mandat til å drepe.

Hallusinasjonen rommer en illusjon som kan gjenkjennes i ridderuniformen. Ifølge André Green utgjør slike forkledninger forsøk på å forme et ideal. Bakgrunnen er en narsissisme som prøver å lure det sårbare jeget med megalomani og holocaust (2). I Breiviks tilfelle ble forestillingen om muslimene til en psykotisk konstruksjon – et Eurabia. Angstferden på Utøya ble gjort ved en metonymisk kobling til «muslimene» – via assosiasjonen «multikulturell».

Leser vi Breivik slik, kan vi se en alvorlig dysfunksjon i persepsjonsnivået. Personen nekter å erkjenne realiteten i sin forestilling om drapsmandat som psykotisk. Premisset for diagnosen til Synne Sørheim og Torgeir Husby var at det eksisterer et absolutt drapsforbud i lovteksten. Drapstankene var – ifølge de sakkyndige – psykotisk konstante i vrangforestillingen. Personen kan intellektuelt vite om sensuren, men kjenner ikke til sin værens død, sin sårbarhet.

Psykosen viste seg i Breiviks brev til mediene. Etter min mening innebærer den ubehandlede tilstanden en selvmordsrisiko som ikke hører hjemme i et fengsel.

Anbefalte artikler