For en patolog som har utført eller sett på tusenvis av obduksjoner er begrepet «sykdom» håndfast nok. Hos mennesker over 30 år finnes ganske ofte sykelige forandringer i kroppen. Etter hvert som årene går, er det en større og større andel av befolkningen som går med én eller flere kroniske sykdommer. Tar man et gjennomsnitt av befolkningen, er det knapt noen som ikke har eller har hatt en sykdom. Dessuten finner man ikke sjelden alvorlige sykelige forandringer hos dem som tilsynelatende er friske. De alle fleste mennesker går for øvrig med ett eller flere sykelige symptomer, selv om de konkret sett ikke har noen som helst sykdom. Med andre ord synes det å foreligge et paradoks -de aller fleste mennesker er både syke og friske samtidig og det er ikke nødvendigvis noe samsvar mellom tilstedeværelse av sykdom og forekomst av symptomer. Likevel kommer vi ikke utenom at symptomer på sykdommer kan være håndfaste og plagsomme nok, særlig ved alvorlige tilstander.

Med dette bakteppet er det ikke underlig at sosiale faktorer og livsvaner og holdninger knyttet til historiske epoker kan være avgjørende for hvorvidt folk oppfatter seg som syke eller friske. Dessuten har noen sykdommer forekommet og gitt plagsomme symptomer i visse tidsaldre, mens de ikke eksisterer i dag. På slutten av 1800-tallet pleide «finere» damer å dåne, særlig når de var ute blant mange mennesker. Derfor pleide de alltid å ha med seg en flaske fylt med kamferdråper eller liknende sterktluktende væsker når de var ute i forsamlinger. Den var til å snuse på inntil de «våknet». I samme tidsepoke var diagnosen «hysteri» ganske utbredt hos kvinner. Nå er den blitt sjelden, hvis den overhodet forekommer. Før Den annen verdenskrig var «vandrenyre» en plagsom tilstand. Den så man særlig hos folk som hadde magret raskt av, slik at nyren ble løs og skled nedover mot bekkenet. Hvis kirurgen gikk inn i buken, løftet nyren opp igjen og festet den på bakre bukvegg, ble alt bra igjen. Mirakuløst.

I denne artikkelserien har vi tidligere presentert en artikkel av Gisle Espolin Johnson om «snillisme» og alle de problemene som denne tilstanden kan medføre (1). Med snillisme som utgangspunkt skrev de to psykiaterne Berthold Grünfeld (1932 – 2007) og Per Sundby (f. 1926) i sin tid en kronikk om det klientskapende samfunn (2). Når folk frikobles fra sine ansvarsbetingede valg fordi samfunnet overtar styringen og definerer alle problemer som behandlingstrengende sykelige tilstander, da blir de rett og slett syke. I tillegg kommer medienes massive omtaler av alt som er galt innen verdens miljø- og ressurssituasjon. Ikke uventet har det nå oppstått et nytt alvorlig og behandlingstrengende syndrom: økoangst. Vi kan faktisk lammes av økoangst fordi miljøtruslene går så sterkt inn på oss. Typiske symptomer er panikkanfall, manglende appetitt, irritabilitet, slapphet og søvnløshet. Tilstanden gir en intens følelse av usikkerhet og sviktende kontroll fordi det autonome nervesystemet er i konstant kriseberedskap (3).

For å bøte på den begredelige globale situasjonen prøver folk å leve sunt på individuell basis, og det kan utarte seg til en epidemisk forløpende gruppesunnhet. Det igjen disponerer for en nyoppstått sykdom som går under navnet ortoreksi, med andre ord en sykelig opptatthet av sunnhet (4). Egentlig betyr ordet rett appetitt, og tilstanden ble beskrevet allerede i 1997 av den amerikanske legen Steven Bratman. Karakteristisk for denne nye sykdommen er at man verken er for tynn eller for tykk, bare sunn – med alle de farene og forpliktelsene som det fører med seg (5). Ikke rart at man blir syk av sånt.

Allerede i 1993 kom professor Karin Johannisson ved Uppsala universitet med et viktig innspill. Hun mente at mange mennesker faktisk hadde behov for sykdom. Når bestemte sykdommer florerte i visse historiske epoker, kunne det forekomme at en rekke presumptivt friske mennesker ble med på lasset: «Jeg vil også være syk.» Men så var de egentlig friske. Hun skrev også en bok med mer omfattende analyse av problemfeltet (6). Nå er det på høy tid at vi tar opp igjen dette viktige innspillet. Vi kan også spørre om det å føle behov for sykdom er normalt eller sykt, og om terapisamfunnet nå vil gripe det begjærlig: «Selvsagt er du syk. Du er meget syk.»

Karin Johannisson er professor i idé- og lærdomshistorie ved Uppsala universitet og har spesialisert seg på medisinsk historie. Hun har et rikt forfatterskap bak seg og har gitt ut en rekke bøker. For arbeidet sitt har hun fått en rekke utmerkelser og er innvalgt medlem av flere vitenskapsakademier. Ved siden av Johannissons kloke ord i artikkelen, som vi her publiserer på nytt, kan vi også legge oss på sinne hva distriktslege Finn Frost (1891 – 1953) på Voss i sin tid sa. Han var kjent for sin kjappe replikk og uortodokse væremåte. En gang ble han tilkalt til en fjellgård på Evanger til en kvinne som hadde vært syk og ligget til sengs i flere år. Ingen leger klarte å finne ut hva som feilte henne. Frost lyttet nøye til hva hun forklarte. Så undersøkte han henne grundig og begynte han å kle av seg. Først tok han av seg jakken, deretter slipset og vesten, og til slutt begynte han å dra av seg buksene. Den sengeliggende så forskrekket på ham. Da han gjorde tegn til å ville krype opp i sengen til henne, skrek hun opp: «Kva er det du vil?» Frost svarte på sitt lune vis: «Jeg tenkte det kunne være godt å ligge og hvile et par år, jeg også!» Da skvatt kvinnen ut av sengen. Siden var hun oppegående – og i velbefinnende.