Denne allmenngyldige sannheten kommer tydelig frem i en gammel legende: Det fortelles at en eldre beduin var død og etterlot seg tre sønner og en formue på 17 kameler. Hans siste vilje var at kamelene skulle fordeles mellom sønnene på følgende vis: Den eldste skulle få halvparten, den nest eldste en tredel og den yngste en niendedel. Derved sto de tre sørgende sønnene overfor et tilsynelatende uløselig problem: En formue på 17 kameler er verken delelig med to, tre eller ni. Ingen våget å sette seg opp mot farens bestemmelse, men de ville heller ikke gi avkall på noe av sin rettmessige arv. I sin nød gikk de til en gammel vismann for å be om råd. Han tenkte lenge over saken, og da de møttes igjen, sa han følgende: «For å hjelpe dere i denne ulykksalige situasjon, og fordi deres far var en hedersmann, forærer jeg dere min egen, gamle kamel, slik at den går inn i arven. Da har dere 18 kameler å dele. Nå får den eldste av dere halvparten, altså ni kameler. Den nest eldste får en tredel, som utgjør seks kameler, mens den yngste får en niendedel, eller to kameler. Og ni + seks + to utgjør til sammen 17, altså det antallet dere skulle arve opprinnelig. Når alt nå er løst, tar jeg min egen gamle kamel og går!» Så vandret han av gårde og forsvant mellom sanddynene i den store ørkenen.

Ragnar Stien (f. 1938) er en av nestorene innen norsk nevrologi. Han studerte i sin tid ved Universitetet i Oslo og har i flere år vært sjef for Nevrologisk avdeling på Oslo universitetssykehus, Ullevål. I tillegg er han litterært engasjert, er stifter av og har i en årrekke vært en av drivkreftene i Den norske nevrolitterære klubb. Det er et eksklusivt forum av skriveføre og historisk interesserte nevrologer. Ved siden av et solid vitenskapelig forfatterskap har han publisert en rekke fine essays og historiske artikler og gitt ut bøker. Hans paramedisinske forfatterskap er preget av underfundig humor.

I 2002 gjorde han en sensasjonell medisinsk oppdagelse som kastet et nytt og klarere lys over norsk epidemiologisk forskning: En persons helsetilstand var avhengig av hvor mange levende tanter vedkommende hadde. Jo flere tanter, desto bedre helse, og derav desto lengre og bedre liv. Det statistiske beviset var ugjendrivelig, så leserne var nødt til å godta funnet uten videre. Først lenge etterpå gikk det opp for kolleger at den gode Ragnar hadde oppdaget noe som gikk løsningen til vismannen en høy gang. Imidlertid var det en stor forskjell: Mens de tre sønnene arvet opptil flere kameler, hadde leserne svelget én stor kamel ved at de trodde på konklusjonen og lot som de skjønte statistikken.

Vismannens løsning gikk ut på at sønnene ikke hadde forstand på aritmetikk, noe den avdøde faren heller ikke hadde hatt. Saken er at en 1/2 + 1/3 + 1/9 gir 17/18 (i stedet for 1/2 + 1/3 + 1/6, som gir 18/18). Den tilsvarende grunnleggende feilen som vår humrende nevrologiske professor hadde bakt inn sammen med alle tantene, røper jeg ikke ennå. Les først!