Hva hadde studentene vært utsatt for?
For å sannsynliggjøre årsakssammenheng var det viktig å vite om studentene hadde vært eksponert for kreftfremkallende agenser i arbeidsmiljøet i 1970- og 80-årene, og i hvilke mengder. Mistanken ble i hovedsak rettet mot bestemte laboratorier. I dommen gjengis utdrag av et brev fra studenter og ansatte til verneombudet i juni 1978, der de beskriver arbeidsforholdene ved disse laboratoriene som uholdbare (2, s. 25). Etter en arbeidsplassundersøkelse et halvt år senere ble det rapportert om mangler ved kjemikalilagringen, at det manglet giftskap og at det var mangler ved avtrekksskapene. Ellers fantes det få opplysninger om arbeidsforholdene.
Dommen siterer rapporten fra en ekspertgruppe som ble oppnevnt i Rosenborg-saken (Dybing-utvalget): «Det er holdepunkter for at det i Rosenborglaboratoriene har vært anvendt et dusin kreftfremkallende stoffer. Det har imidlertid ikke så langt i ettertid vært mulig å angi eksponeringen noe mer presist i forhold til konsentrasjoner og varighet» (2, s. 29).
Dommen gjengir også Ersdal-utvalgets kritikk av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet for mangelfulle undersøkelser etter at krefttilfellene ble kjent: «NTNUs mangelfulle undersøkelser av eksponeringsforhold og -grad ved Rosenborglaboratoriene, har ført til at man i dag, ti år etter at Rosenborgsaken kom opp, ikke vet mer om hvilke arbeidsmiljøpåvirkninger studentene og de ansatte kan ha vært utsatt for. NTNUs unnlatelse på dette området har også redusert muligheten til faktisk å få en klarhet i dette idet laboratoriene nå er revet» (2, s. 6).
Blant mulige kreftårsaker fikk løsemidlet benzen mest oppmerksomhet under rettsforhandlingene. En professor og tidligere laboratorieleder (P) ved Rosenborg-laboratoriene blir referert slik: «Det var på 70-tallet ikke gjengs lærdom at benzen var et farlig stoff, og P kunne ikke utelukke at det ikke alltid ble arbeidet i avtrekk» (2, s. 27). Hvis P husker riktig, er uvitenheten oppsiktsvekkende. I 1970-årene hadde benzen vært kjent som beinmargsgift i nesten hundre år. I 1975-utgaven av et arbeidsmedisinsk standardverk står det med uthevet skrift: «Where no substitute can be found, benzene should be used only under the best conditions, and its characteristic odour in a workshop should be regarded as a danger signal. In other words the safe concentration of benzene in a factory or workshop is ZERO parts per million» (3). En norsk håndbok for arbeidere fra samme år advarer mot risikoen for beinmargsskade og leukemi og spesielt mot hudkontakt, fordi benzen tas opp gjennom huden (4).
Universitetets manglende oversikt over arbeidsmiljørisikoen og manglende kunnskap om benzen burde være relevante momenter i en erstatningssak som denne. Norges tekniske høgskole/Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet var landets viktigste utdanningsinstitusjon for kjemiingeniører og kommende industriledere og hadde ressurser til å kjenne og etterleve arbeidervernloven. Lagmannsretten synes ikke å ha vektlagt at arbeidsgiver etter 1970- og 80-årenes arbeidsmiljølov akkurat som i dag var forpliktet til å overvåke de ansattes eksponering for kjemisk risiko og annen helserisiko.
Formaldehyd var en annen mulig kreftårsak. Lagmannsretten konkluderte med at det ikke var «sannsynlighetsovervekt» for at formaldehydeksponering ga økt risiko for den aktuelle krefttypen (kronisk myelogen leukemi). Men de sa også at spørsmålet i liten grad var blitt belyst av de sakkyndige vitnene (2, s. 23). Lagmannsretten mente at de etterlatte måtte bære risikoen for at spørsmålet var begrenset opplyst. De hadde nemlig ikke konkretisert spørsmålet om formaldehyd før under ankesaken, altså ikke i første rettsinstans. Denne ansvarsplasseringen kan være juridisk riktig, men for ikke-juristen virker det urimelig at det er de etterlatte som må identifisere kreftårsakene når det vitterlig er arbeidsgivers manglende oversikt som gjør dette nødvendig og samtidig svært vanskelig.
Dersom de sakkyndige hadde fått uttale seg om formaldehyd, kunne det kommet frem at International Agency for Research on Cancer (IARC) har konkludert med at eksponering gir økt risiko for leukemier, spesielt myelogen leukemi (5, 6).