Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nytt lys på mennesket

Henrik Vogt Om forfatteren
https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/tidsskriftet-third-column/public/2013--T-13-0549-01-Anm.jpg

Narvaez, Darcia

Panksepp, Jaak

Schore , Allan N.

Evolution, early experience and human development

From research to practice and policy. 490 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2012. Pris GBP 48

ISBN 978-0-19-975505-9

Hvor kommer vi fra? Hvorfor og hvordan blir vi som vi blir?

I denne ambisiøse boken stiller forfatterne slike gjennomgripende spørsmål. I lys av evolusjonsteori konsentrerer de seg i 23 kapitler spesielt om mellommenneskelige erfaringer tidlig i livet og disses betydning for senere helse. Språket er engelsk, og målgruppen er alle som er interessert i slike spørsmål.

For det første er det et evolusjonært lys. Forfatterne vil revitalisere menneskets artshistorie som klangbunn for forståelse av helseproblemer i dag. Men tankegangen her er imidlertid mindre gen- og individfokusert enn den mange forbinder med evolusjonsteori. John Bowlbys teori om tilknytning og og «environment of evolutionary adaptedness» er et utgangspunkt. Her fremstilles mennesket med sosiale behov og evner som er evolusjonært tilpasset en relasjonelt sammenvevd forfedrekontekst. Dette knyttes til en sosial nevrovitenskap, der for eksempel speilnevroner og en «psykobiologisk tilstedeværende mor» spiller hovedroller.

Et annet lys er det epigenetiske. Epigenetikk er studiet av hvordan arvematerialet DNA kan merkes molekylært og endre funksjon i møte med miljøfaktorer, blant annet menneskelige relasjoner. Biolog Michael Meaney fremstiller i et nøkkelkapittel menneskets utvikling som et livslangt, uløselig samspill mellom gener og miljø. Samspillet former funksjonen i pasienters tilpasningssystemer – nervesystemet, hormonsystemene og immunforsvaret – med konsekvenser for helseproblemer i alle medisinske skott.

Psykolog Jay Belsky forklarer hvordan barn har ulik grad av genetisk mottakelighet for miljøpåvirkning. Et oppsiktsvekkende poeng her er at det som er blitt sett som dårlige risikogener, ikke bare kan gi opphav til normalitet, men også spesielt positive trekk – avhengig av konteksten genomet fungerer i. Denne teorien om metaforisk robuste «løvetannbarn» og sensitive «orkidébarn» som lett kan gå til grunne, men også blomstre spektakulært, snur opp ned på det ensidige risikosøkelyset i genetisk epidemiologi. Den kaster også et forståelsens lys på potensialet som bodde eller bor i den som utvikler noe vi ser som sykt.

Dette er budskap som går mot overdreven genetisk determinisme, og som forkaster det gamle skillet mellom arv og miljø som uavhengige årsaksfaktorer. Det åpner også for et samarbeid mellom biologi, samfunnsvitenskap og humaniora med betydelig relevans for medisin.

Bak alt dette lurer også et systemteoretisk perspektiv. Mennesket ses som et emergent fenomen, noe nytt som oppstår i samspillet mellom flere faktorer over tid.

Boken har tidvis et klart politisk budskap. Enkelte forfattere kan kritiseres for overdreven miljødeterminisme og å overdrive skadevirkningene moderne oppvekst kan ha på den sosiale hjernen. Boken har imidlertid flere kapitler der forfatterne kritiserer hverandre. Den anbefales som et vindu mot nybrottsarbeid i studiet av menneskets utvikling.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler

Annonse
Annonse