Forskning er ikke sannhet
Hvor ofte har man ikke tenkt at hunden likner på eieren sin. Men likner redaktøren på tidsskriftet sitt? Man kan jo gjøre seg noen tanker når man sitter med en korrekt, nøktern, saklig dame som snakker med små bokstaver. Og er sjef for et tidsskrift som er akkurat sånn.
Redaktøren er derimot vennlig. Tidsskriftet hennes er kjent for å være blant verdens mest rigide. De bruker ikke fagfeller til å vurdere metode, men sju fast ansatte statistikere. Ikke alle forfattere synes det er noen fordel at alle sju går gjennom alle manuskripter som skal publiseres. Og de gir seg ikke før alle er enige. Første manuskonferanse er om innholdet, og hvis manuset blir akseptert der, kommer det videre til metodekonferansen.
– Vi bruker ikke fagfellevurderere til å vurdere metode, det gjør våre egne redaksjonelle medarbeidere ansatt for det formålet. Men fagfellevurdererne må vite om den er klinisk relevant. Hvis du skal oppdage metodiske svakheter eller forskningsjuks, kan vi ikke ha et system som er avhengig av fagfellevurderinger. Disse kommer nok ikke til å forsvinne, men tidsskriftene må foreta grundige metodologiske vurderinger selv.
– Forskning er ikke sannhet, men du forteller hva du har gjort og hva du fant. Hvis andre vil gjenta det du gjorde, så skal det være mulig. Hvis ikke er det en kommentar. Redaksjonen skal bistå leserne med å forstå innholdet i artikkelen. Noen ganger har studier flere vesentlige svakheter, men vi vet at ingen kommer til å utføre noen bedre studie av akkurat det fenomenet noen gang. Da må vi publisere den sammen med advarsler om hva svakhetene består i.
Hun innser at det kan være ganske så omstendelig å komme gjennom hos Annals, og tror kanskje noen vegrer seg for å sende inn. Hun mener at forfatterne av de 7 % av artiklene som kommer gjennom har grunn til å være fornøyd.
– Jeg kan ikke komme på noe bedre sted å publisere artikler, fordi hvis man kommer gjennom metodologisk gjennomgang, så er det bra, vi gjør veldig få korreksjoner, når vi ser bort fra den Oscar-artikkelen. Redaksjonsprosessen vår kalles ofte tortur i USA. Vi prøver å endre det, men bare med å bli raskere og vennligere.
– Det vanskeligste i mitt profesjonelle liv for tiden er at vi er en liten redaksjon, få mennesker med svært forskjellige personligheter. Noen ganger oppnår vi ikke konsensus. Det tapper meg for energi når vi ikke blir enige. Noen i redaksjonen er veldig entusiastiske, mens andre er redd for at himmelen skal falle ned, slik som da vi publiserte artikkelen om Oscar-vinnere. Vi bruker kallenavn fra Ole Brumm på statistikerne. «Tigergutt» er alltid entusiastisk, mens «Tussi» kan godt komme til å si at selv om vi gjorde alt rett, så ville det være feil.
Det mest kontroversielle hun har skrevet, er en nylig publisert kommentar om våpenkontroll.
– Jeg sa til kollegene at jeg skulle skrive en kommentar om våpenkontroll, og at den ikke kom til å bli godt mottatt overalt. Alle var med. Noen mener kanskje at å være perfekt er å ikke publisere noe som gjør noen sint. Kommentaren var politisk og emosjonell.
– Man må ta risikoen når det er nyttig. Historisk er jeg usikker på om noen av de tidligere redaktørene i Annals ville skrevet og publisert en kommentar om våpenkontroll. Manges liv påvirkes av våpen, men forskere vil ikke skrive om våpenkontroll fordi de er redd for at finansieringen til prosjekter vil forsvinne. Det er risikabelt å ta opp temaet våpenkontroll hvis man er offentlig finansiert. Jeg er redd de har rett.
Tilknytningen til American College of Physicians gjør nok at tidsskriftet er litt mindre frittalende enn for eksempel Lancet.
– Lancet er politiske med store bokstaver. Vi er også politiske, men viser det med litt mindre bokstaver. Lancet er uavhengig av profesjonelle organisasjoner, men ikke uavhengig av kommersielle krefter. Jeg nyter å ha en ikke-kommersiell organisasjon bak meg. Men jeg har ikke noe trykk på meg for å publisere artikler fra annonsører, og er lykkelig for det. Jeg føler meg veldig fri.