Undervisning i akuttmedisin

Hans Kr. Flaatten Om forfatteren
Artikkel

Rogers, Robert L.

Mattu, Amal

Winters , Michael E.

Practical teaching in emergency medicine

2. utg. 371 s, tab, ill. Chichester: Wiley-Blackwell, 2012. Pris GBP 50

ISBN 978-0-470-67111-5

Akuttmedisin som egen spesialitet har vært etablert i mange land siden 1960-tallet. Med unntak av noen land, som England og Irland, har den ikke vært vanlig i Europa, men utviklingen går mot en slik spesialitet i flere land, også i Norden. Ulik organisering av helsevesenet både utenfor og i sykehus er trolig en viktig forklaringsvariabel for at vi i Norge ikke har en slik spesialitet.

Min første reaksjon i møtet med denne boken var at den trolig hadde lite å gi meg. Der tok jeg grundig feil. Selv om organiseringen av helsetjenester i USA og Norge er forskjellig, har vi på mange måter samme pasientgrupper og sykdomspanorama. Både ved de store legevaktene og i akuttmottak på sykehus bør en slik bok ha stor relevans. Også våre studenter og leger i spesialisering trenger gode kunnskaper i akuttmedisin.

Forfatterne gir en grundig gjennomgang av hvordan man bør organisere praktisk undervisning i akuttmedisinske ferdigheter. I utgangspunktet vil man kanskje tro at den hektiske og til dels kaotiske hverdagen i mange akuttmottak ikke er spesielt velegnet til undervisning. Men forfatterne evner å gi gode eksempler på det motsatte, og ikke minst utfordringen som det brede medisinske feltet akuttmedisin representerer, som er langt mer enn vår stereotype forestilling om «blålysmedisin».

Forfatterne er amerikanske spesialister i akuttmedisin, og målgruppen er primært utdanningskandidater i samme fag.

De 25 kapitlene spenner fra hva som skiller den voksnes læring fra barns læring, via et kapittel om pasientnær undervisning i akuttmottak, til hvordan man gir strukturert tilbakemelding og bruk av databasert læring i akuttmedisin. Kapitlene er velskrevne, og forfatterne bruker mange eksempler fra dagligdags akuttmedisin. To kapitler fanget min interesse spesielt: kapitlet om den trinnvise tilnærmingen til å undervise invasive medisinske prosedyrer, og kapitlet om databasert undervisning, med mange fine nettadresser for den undervisningsinteresserte leseren.

Det er ikke mye å utsette, men jeg savnet en litt grundigere diskusjon av simulatorbasert læring – kun én produsent av avanserte simulatorer blir nevnt. Her kunne forfatterne med fordel laget en liste over aktuelle produsenter.

Jeg kan anbefale boken for alle som deltar i undervisningen på legevakter og i akuttmottak.

Anbefalte artikler