Filosofen Arthur Schopenhauer (1788 – 1860) var en særlig venn av hunder. En gang skal han ha uttalt følgende: «Jo mer jeg lærer menneskene å kjenne, desto mer høyakter jeg min hund.» Rett nok var han kjent som misantrop og litt av en grinebiter, men utsagnet behøver ikke å bety at han nedvurderte mennesket. Til det var hans hundekjærlighet altfor dyp og ekte.
Det er mindre kjent at forskere kan bli nær knyttet til forsøksdyrene sine. Et nært og godt forhold til eselet Jeanette, som ellers var ganske vrang og ingen andre av staben ville ha, var viktig for et stort medisinsk fremskritt den norskamerikanske mikrobiologen Konrad Birkhaug (1892 – 1980) sto for i USA i 1920-årene. Det gode forholdet var nemlig en forutsetning for at han klarte å immunisere eselet med gjentatte injeksjoner av en bestemt type streptokokker. Slik fremstilte han et antiserum som var det første effektive midlet mot den farlige hudsykdommen erysipelas (rosen) – og ble berømt.
I atskillige år har jeg arbeidet med hjernekreft, med problemstillinger omkring utvikling og spredning. Det begynte i 1971 mens jeg bodde i Tyskland. Til forsøkene benyttet vi en bestemt type brune rotter. Etter at jeg hadde flyttet tilbake til Oslo og skulle fortsette eksperimentene, fikk jeg noen avlspar av rottestammen av den kjente forskeren Hermann Druckrey (1904 – 94) i Freiburg. Han hadde selv avlet dem frem. Da jeg hentet rottene, fikk jeg dem overrakt av den store forskeren personlig – og på ett vilkår: Jeg måtte gå ned på dyrestallen hver dag og snakke med dem! Det gjorde jeg også, og de svarte ved å lage smattelyder. Ved rotteforsøk som går over flere år, har jeg sett at enkelte forskere begynner direkte å likne på dyrene sine og ha samme mimikk.
For flere tiår siden var dyrestallene gjerne åpne, og det kunne være så som så med renholdet. Hvem som helst fikk komme inn etter avtale. Forskernes barn var hyppige gjester, inklusive mine egne. Epidemier herjet blant dyrene, og det kunne ødelegge store forskningsprosjekter. Krav om strengere kontroll kom ikke bare fra veterinærer og forskerne selv, men også fra dyrevernere. Noen av dem mente at forskerne drev systematisk dyreplageri. Særlig i England var det en rekke aksjoner mot dyrestaller. De militante dyrevernerne skjønte ikke at det ofte var et nært personlig forhold mellom forsker og forsøksdyr.
Siden kom det nye lover og forskrifter om bruk av forsøksdyr, og det skjedde en innskjerping av sikkerhetsreglene for å unngå infeksjoner. Immundefekte dyr kunne dermed holdes rimelig trygt. Men da måtte personalet dusje og skifte før de fikk lov til å gå inn til dem. Artikkelen under ble skrevet i en periode med sterk internasjonal motstand mot dyreforsøk og innføring av strenge regler og kontrollordninger. Hensikten med artikkelen var å vise det personlige forholdet til dyrene, der forskeren kunne gå Schopenhauer en høy gang. Ble sikkerhetsreglene for strengt praktisert, kunne det gå på bekostning av dette forholdet.
I dag er forsøksdyr en spesiell oppgave for høyt kvalifiserte veterinærer og laboranter, dyreholdet er teknisk avansert og fungerer godt. På en måte er artikkelen min derfor totalt foreldet – eller historisk. Det kan likevel hende at forskeren ikke får utfolde sin personlige kontakt med mus og rotter slik som tidligere. Professor i rettsmedisin i Bergen, Inge Morild, som har arbeidet med flere typer forsøksdyr, har tegnet dem med kjærlig penn. Ellers kan jeg gå god for at alle historiene i artikkelen er sanne.