Hvor lærer vi muntlig fremstilling?
Men hva gjelder for en muntlig fremstilling av forskningsresultater? Det er fakultetene som har det overordnede ansvar for kvaliteten i vitenskapelige arbeider og fremstillinger. Hva sier de om form og innhold i et foredrag, ja, ikke vet jeg. Jeg tenker på disputasene som et korrektiv til forskning og meddelelse. Da er det ikke måte på som doktoranden må stå til rette for sine skrevne ord. Men aldri har jeg hørt at noen får et korrektiv for sine prøveforelesninger. Det er nesten så man fristes til en sarkasme, at kravet til en prøveforelesning i dag er at man kan tale, eller lese sitt manuskript, i sammenheng i 45 minutter.
Forholdet har en parallell i krav og bedømmelser for akademiske stillinger. Da er det en omfattende og god produksjon i form av «papers» som er avgjørende. Om det muntlige kan det derimot hete: «Det vil bli lagt vekt på en bred undervisningserfaring.» I det ligger det ingen kvalitetskrav, derimot et postulat at den muntlige form blir bedre med erfaring. Men er det riktig? Jeg husker fra min egen studietid hvor det var enkelte lærere som var slette pedagoger, og hvis forelesninger var en prøvelse. Og bedre med årene ble de ikke akkurat, snarere tvert imot!
Stort verre enn det man nå risikerer å oppleve, kan det neppe være. Vi forlater vårt arbeid og vår familie og setter oss i utgift for å være med på seminar. Her møter vi en stoffmengde som det går over enhver menneskelig forstand å persipere. Og vi blir presentert for fremstillinger som aldri hadde passert hvis de var vurdert på forhånd. Det er en pedagogisk utfordring å skulle meddele sitt budskap i løpet av ti minutter til en forsamling av uinnvidde, men tross alt intelligente mennesker. Det er ikke alle som virkelig griper denne utfordringen.
Det unnslipper meg et hjertesukk – er lysbilder på et lerret og med en lyspil i et dunkelt lokale nå nærmest obligat for kommunikasjon mellom leger? En velformet tale og noen stikkord med kritt på en tavle («chalk and talk») er ofte meget virkningsfullt for å fange et auditorium. Men tavlen fantes ikke der jeg var disse dagene.
Toget er i ferd med å komme ned fra fjellet, og vi ser lys i enkelte hjem langs banen. Der sitter det mennesker som er godtfolk som meg. Om de på to dager hadde hørt 45 slike foredrag knyttet til sitt yrke, kanskje de også ville gå til sitt arbeid i morgen og gjøre akkurat det samme som gjorde for to dager siden.
Min mollstemning gir seg etter som den ene tanke avløser den andre. Langs Sørfjorden lar jeg papirene ligge, og nå er det et ord av Ibsen som kommer for meg, fra Peer Gynt, scenen i dårekisten i Kairo, hvor Begriffenfeldt sier:
«De halvfjerdssindstyve fortolkeres krets, den er nylig forøket med hundre og tress.»
Det er nok det som er meningen med seminarer, men fortolkernes krets blir nok ikke særlig større med den form som slike seminarer nå kan ha.
Om en liten time er vi inne. Jeg tror så visst at min kone vil smile slik bare hun kan når vi møtes på plattformen. Og i morgen venter igjen en travel dag på avdelingen. Vi skal nok stå på, tross alt.