Geografi og patologi

Curiosities
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract

    Den fargerike og allsidige professoren i patologi, Olav Hilmar Iversen (1923 – 1997), er blitt presentert flere ganger i denne artikkelserien. Riktignok døde han fysisk i desember 1997, men viddet og tankene hans lever fortsatt med oss. Det gjelder ikke minst artiklene hans der alvorlige emner ble presentert på en humoristisk og underfundig måte. Som internasjonal forsker satte han spørsmålstegn ved en rekke dogmer som var dominerende innen kreftforskningen fra 1970-årene og utover, og det var ikke alltid like populært blant en del toneangivende forskere når han filleristet teoriene deres.

    I mange tiår har forskere studert geografisk forekomst av svulster. Når visse kreftformer var hyppige i visse områder, gikk de ut fra at det kunne gi en pekepinn om hva som var årsaken i lokalmiljøet. Derved kunne man identifisere kreftfremkallende faktorer som var særlig fremherskende, enten de forekom i maten, i luften, i vannet eller andre steder. Og arbeidsmiljøet var det særlig viktig å kartlegge. Men derfra å slutte hva som var den virkelige årsaken kunne lett føre galt av sted. Ondartet føflekkreft har i mange år vært satt i sammenheng med sterk solpåvirkning på huden, og når folk nordfra la seg på Sydens strender med ubeskyttet hud, kunne det bli farlig. Men det var ikke hele forklaringen. Blant annet kunne folks alder og genetiske faktorer også spille en rolle.

    Da oppdaget Iversen at kurvene for forekomst av føflekkreft var parallelle med formen på norskekysten. Dette grep han begjærlig. Han lånte data fra sin gode venn Knut Magnus, som for øvrig var en internasjonal kapasitet innen kreftepidemiologi og arbeidet ved Kreftregisteret i Oslo. Budskapet var enkelt: Sammenfall i tid er ikke det samme som sammenfall i årsak, og det at to fenomener korrelerer, betyr ikke at de har en direkte sammenheng. Han publiserte en ironisk artikkel om dette problemet på engelsk i The Journal of Irreproducible Results og på norsk i Tidsskriftet. Her skyter han både til høyre og til venstre, og resultatet kan vi fortsatt lære noe av: Korrelasjoner kan være reelle nok, men vi skal være forsiktige med å interpretere dem for bastant.

    Artikkel

    I 1885 gjorde dikteren Bjørnstjerne Bjørnson stor suksess med komedien «Geografi og kjærlighet», men knapt et hundreår senere fant Olav Hilmar Iversen at i stedet for kjærligheten var geografien blitt assosiert med stygge svulster. Det måtte han gjøre oppmerksom på.

    Korrelasjonen mellom den alders-spesifikke incidens av maligne melanomer i Norge og den topografiske form av den norske kyst

    Olav Hilmar Iversen. Korrelasjonen mellom den alders-spesifikke incidens av maligne melanomer i Norge og den topografiske form av den norske kyst. Tidsskr Nor Lægeforen 1978: 98: III – XI.

    En studie i virkelig geografisk patologi

    Den gamle Miasma-teorien, som også er kalt Tellurisme, antok at endemiske sykdommer skyldes skadelige utdunstninger fra jorden. Etter mikrobiologiens gjennombrudd, ble Miasma-teorien forlatt. Teorien om skadelige utdunstninger fra jorden ble imidlertid aldri motbevist, den ble satt til side før statistikken trådte inn i medisinen, og forkastet uten å være prøvet med en dobbeltblind undersøkelse.

    I de senere år har man fått en ny gren av den medisinske vitenskap som med en viss stolthet kaller seg for Geografisk Patologi. Dette refererer seg til det faktum at visse sykdomsårsaker grunner seg på geografi, hvilket ofte betyr topografi, noe som ikke alle er oppmerksom på.

    I den foreliggende studie fremlegges en etiologisk teori som med full rett kan kalles for Geografisk patologi idet det påvises en signifikant korrelasjon mellom den gjennomsnittlige aldersspesifikke incidensrate for maligne melanomer i Norge i perioden 1955 – 1970, og den topografiske form av den norske vestkyst.

    En engelsk versjon av denne artikkel er trykket i Journal of Irreproducible Results Vol. 24 No. 3.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media