Den fargerike og allsidige professoren i patologi, Olav Hilmar Iversen (1923 – 1997), er blitt presentert flere ganger i denne artikkelserien. Riktignok døde han fysisk i desember 1997, men viddet og tankene hans lever fortsatt med oss. Det gjelder ikke minst artiklene hans der alvorlige emner ble presentert på en humoristisk og underfundig måte. Som internasjonal forsker satte han spørsmålstegn ved en rekke dogmer som var dominerende innen kreftforskningen fra 1970-årene og utover, og det var ikke alltid like populært blant en del toneangivende forskere når han filleristet teoriene deres.

I mange tiår har forskere studert geografisk forekomst av svulster. Når visse kreftformer var hyppige i visse områder, gikk de ut fra at det kunne gi en pekepinn om hva som var årsaken i lokalmiljøet. Derved kunne man identifisere kreftfremkallende faktorer som var særlig fremherskende, enten de forekom i maten, i luften, i vannet eller andre steder. Og arbeidsmiljøet var det særlig viktig å kartlegge. Men derfra å slutte hva som var den virkelige årsaken kunne lett føre galt av sted. Ondartet føflekkreft har i mange år vært satt i sammenheng med sterk solpåvirkning på huden, og når folk nordfra la seg på Sydens strender med ubeskyttet hud, kunne det bli farlig. Men det var ikke hele forklaringen. Blant annet kunne folks alder og genetiske faktorer også spille en rolle.

Da oppdaget Iversen at kurvene for forekomst av føflekkreft var parallelle med formen på norskekysten. Dette grep han begjærlig. Han lånte data fra sin gode venn Knut Magnus, som for øvrig var en internasjonal kapasitet innen kreftepidemiologi og arbeidet ved Kreftregisteret i Oslo. Budskapet var enkelt: Sammenfall i tid er ikke det samme som sammenfall i årsak, og det at to fenomener korrelerer, betyr ikke at de har en direkte sammenheng. Han publiserte en ironisk artikkel om dette problemet på engelsk i The Journal of Irreproducible Results og på norsk i Tidsskriftet. Her skyter han både til høyre og til venstre, og resultatet kan vi fortsatt lære noe av: Korrelasjoner kan være reelle nok, men vi skal være forsiktige med å interpretere dem for bastant.