Hvorfor skal mannen ha skjegg? Skjeggvekst hører til de sekundære kjønnskarakterer som blir indusert av testosteron, og følgelig er det nærliggende å tro at det fremmer forplantningen. Med skjegg blir mannen attraktiv for kvinnen, og følgelig kan et fint skjegg være nokså avgjørende for at det kommer noen etterslekt. Men skjegg er mye mer enn som så, ettersom mannen selv kan bestemme hvordan og hvor langt skjegget skal være. Derfor er det like mye et uttrykk for mannens bilde av seg selv. I så måte atskiller det seg fra andre iøynefallende attributter hos mennesket, slik som nesen, ørene og føttene. Der må vi finne oss i den fasongen og størrelsen de har fått.
Et skjegg har neppe noen betydning for sykdom og helse, med mindre bæreren lar være å vaske og gre det. Et skjegg som er fullt av smuler og andre forurensninger kan bli en kilde til vekst av skumle bakterier. Blir skjegget riktig stort, kan det få overraskende konsekvenser. Pianisten Kåre Siem (1914 – 86) gikk i mange år med et stort, grått, buskete skjegg. I et avisintervju ble han en gang spurt om det ikke var upraktisk. Det benektet han kategorisk. Likevel måtte han innrømme at det var litt problematisk at det stadig kom småfugler og ville bygge reir i skjegget.
Ser vi på skjeggvekst i en større sammenheng, er dette et enormt forskningsfelt for helsepersonell, sosiologer, antropologer og religionshistorikere. De ulike religionene gir detaljerte forskrifter for hvordan skjegget skal være, det samme finnes i ulike kulturer og samfunn. Ikke minst varierer type skjegg betydelig med historisk epoke. I den forbindelse har skjeggvekst vært satt i sammenheng med både visdom, virilitet, maskulinitet og høy status i samfunnet. Ikke minst har skjegget vært et varemerke for en rekke historiske personer (1). I dag kan vi ikke tenke oss at Christian Michelsen (1857 – 1925) kunne ha fungert som statsminister under den dramatiske epoken i 1905 uten sitt velpleiede fippskjegg. Og Henrik Ibsen (1828 – 1906) er utenkelig som nasjonalikon uten sitt brede, hvite fullskjegg.
Imidlertid har skjegget og bartens sosiale betydning vært altfor lite påaktet innen helsevesenet. Kanskje har vi oversett viktige personlige aspekter ved alle våre skjeggbærende menn, enten pryden arter seg som store, hvite ulldotter som gir utviskede konturer til ansiktet hos eldre mannfolk, eller det er stramme, mørke, fantasifullt klippede og prestisjegivende buskvekster hos yngre med appell og hos middelaldrende med autoritet.
Derfor var det velgjørende å lese Willy Mathisens lille artikkel om skjegg og skjeggfilosofi, som ble publisert i bladet Medisin og helse i 1983. Mathisen (1909 – 97) var overlege i kirurgi og ledet urologisk seksjon ved Rikshospitalet. Ved siden av å være en dyktig fagmann hadde han også evnen til å se oppover fra sin spesialitet i de nedre kroppsdeler og gjøre seg tanker om alt som vokste ut av mannens underansikt. Men nå er det lenge siden. Derfor er det på høy tid på ny å gjøre det norske helsevesen oppmerksom på hvilket komplisert fagfelt mannens pryd representerer.