Diskusjon

Det er flere forhold som det kan være grunn til å diskutere nærmere i denne forbindelse.

Hva materiale angår, kan man knapt si at det er representativt for befolkningen som helhet. Man kan derfor ikke, selv om antall personer som inngår i undersøkelsen ikke er ubetydelig, påstå at norske kvinner totalt sett smiler ca. 4 ganger så mye som menn. Dessuten må en huske på at dette var en nokså spesiell situasjon som man vanligvis bare opplever en gang i livet.

Minst like betydningsfullt er imidlertid at man ut fra de opplysninger som foreligger ikke kan si noe om antall observander fra hver landsdel står i forhold til befolkningstettheten i vedkommende landsdel. Dette gjør tolkningen av resultatene enda mer usikker, idet jo den oppfatning har gammel hevd at sørlendinger smiler mer enn f.eks. vestlendinger, for ikke å snakke om østerdøler. Dersom dette er tilfelle, hvilket vi ikke har noen grunn til å betvile, vil selvsagt skjev representasjon fra de enkelte landsdeler kunne trekke resultatene opp eller ned, alt ettersom. En fordel ved materialet er imidlertid den relativt beskjedne spredning i alder. På den ene side utelukker dette at bitre erfaringer f.eks. fra tredveårene setter sitt preg på en del av materialet, samtidig som på den annen side livets bitre realiteter i vår egen tidsepoke knapt kan ha begynt å gjøre seg gjeldende hos observandene. Men selvsagt medvirker også dette til å begrense utsagnskraften når det gjelder de resultater som er oppnådd.

Minst like viktig som å diskutere materialet er det imidlertid å gå litt nærmere inn på det metodologiske opplegg som bare delvis ble analysert under avsnittet Materiale og metoder. I sentrum står her spørsmålet om den person som studentene gir håndslaget til kan tenkes (ufrivillig) å innvirke på resultatet. Det må her innskytes at intet på forhånd var avtalt mellom observatør og rektor, hhv. direktør om at undersøkelsene i det hele tatt skulle foretas. Det samme gjaldt selvsagt vis-à-vis studentene. Likevel må en regne det som endog sannsynlig at en mannlig rektor/direktør vil stimulere til flere, respektive penere smil fra den kvinnelige del av populasjonen enn fra den mannlige, i disse tilfelle så meget desto mer som de to angjeldende personer i mange kretser anses for å være litt av noen sjarmører. På den annen side tør det by på store problemer noen gang å fremskaffe en fullstendig kjønnsløs rektor/direktør. Forutsetningen for at undersøkelser av denne spesielle art i det hele tatt skal kunne gjennomføres, er derfor at programmet legges opp som to delundersøkelser, den ene del med mannlig rektor/direktør, den annen med kvinnelig. Den foreliggende avhandling må derfor kun oppfattes som første trinn i et totrinnsprogram, idet en tar sikte på å gjennomføre neste trinn når Norges landbrukshøgskole og Norges idrettshøgskole har fått kvinnelig rektor, henholdsvis direktør, idet settingen forøvrig jo bør være så lik som mulig med den som forelå i forsøkene A og B beskrevet i denne avhandling. Men selv om dette lar seg realisere, vil likevel et nytt forsøk på landbrukshøgskolen antakelig komme til å måtte bygge på noe endrede forutsetninger. Innen en kvinnelig rektor blir valgt på Norges landbrukshøgskole vil utvilsomt studentersamfunnets nybygg stå ferdig. Dette vil kunne medføre at den totale smilefrekvens blant landbruksstudenter da vil bli betydelig høyere enn nå. På den annen side vil antakelig frekvensøkningen gjøre seg gjeldende i like stor grad hos begge kjønn, slik at noe verdifullt likevel vil kunne komme ut av undersøkelsen. For begge institusjoner vil imidlertid oppstå problemet med å skaffe kvinnelig rektor/direktør med like inntagende smil overfor menn som de nåværende etter det som er opplyst har overfor kvinner.

Hva den av observatøren benyttede metode for registreringer angår, bør det også nevnes at det i enkelte tilfelle var nærmest umulig å observere ansiktsuttrykket hos materialet akkurat idet håndslaget fant sted. Det er derfor mulig at frekvensen er noe lavt anslått, men dette vil gjelde begge kjønn. Forøvrig var det påfallende at de kvinner som smilte, gjennomgående påbegynte smilet i lengre avstand fra rektor/ direktør enn de menn som smilte. Hos disse siste ble smilet ofte registrert som nærmest et raskt glimt over ansiktet, mens det hos hovedparten av kvinner altså varte lenger og virket mer inderlig. Under observasjonenes gang og ved den senere presentasjon av resultatene har en imidlertid valgt å ikke gradere intensiteten, idet det kunne ha medført feil i de løpende noteringer. Slike omfattende registreringer måtte i tilfelle bli gjenstand for nye undersøkelser.

Spørsmålet om årsaken til den utpregede forskjell som er registrert i dette og tidligere arbeider er foreløpig uklart. Sannsynligvis dreier det seg her om en funksjon som er nøye programmert med kjønnsforskjeller i selve det genetiske apparat. Men man kan selvsagt ikke utelukke at miljøskader kan influere, f.eks. slik at gutter smiler mindre enn piker. Spørsmålet om det er arven eller miljøet som er hoveddeterminant melder seg derfor også på dette område med full styrke. Det synes dog å være lite sannsynlig at den tidlige reflekssmiling som er hyppigere hos piker enn hos gutter like etter fødselen skulle være resultat av oppvekstmiljøet, da denne form for smiling foregår før utenverdenen har fått satt noe særlig preg på individene, og den dessuten foregår i de perioder da barna sover. Intet er imidlertid fullt bevist i denne sak, så det ligger her rike muligheter for fremtidig forskning. Hva angår den sosiobiologiske betydning av de funn som her er gjort og som forsåvidt bekrefter tidligere undersøkelser fra USA, er det meningen å ta diskusjonen om dette meget ømtålelige tema opp som avslutning av forskningstrinn nr. 2, når det måtte bli mulig å realisere dette. Inntil da må de resultater som her er fremlagt få tale for seg selv.