Tagliacozzis metode
I 1597 ble en av de merkeligste bøker i medisinhistorisk sammenheng utgitt i Venezia. Den hadde tittelen De curtorum chirurgia per incisione ..., (Om lemlestelses-kirurgi ved tilskjæring...) og var skrevet av legen og kirurgen Gaspare Tagliacozzi (1546 – 99). Han var født i Bologna som sønn av en rik silkevever, og kunne derfor uten større økonomisk bekymring begynne sine studier ved byens berømte universitet. Han må ha vært en begavelse utenom det vanlige, for straks etter at han tok sin doktorgrad i 1570 ble han utnevnt ti1 professor i kirurgi (10, 13).
Tagliacozzi synes snart å ha fått ry som motelege, og ble som sådan knyttet til det kunst- og vitenskapselskende hoffet til hertugene av Mantua, hvor også berømtheter som Donatello, Leonardo da Vinci, Claudio Monteverdi o.a. hadde fått økonomisk støtte. Vi må også tro at hertugen personlig, Vinzenzo Gonzaga (d. 1627), har holdt sin beskyttende hånd over Tagliacozzi, hvilket nok var en fordel, ikke minst overfor Kirken, som så med største uvilje på alle som praktiserte kirurgi.
Det er derfor ikke underlig at boken er dedisert til nettopp hertugen av Mantua. Det som imidlertid gjør den så spesiell, er at de plastikkirurgiske rekonstruksjonene beskrives av en mann som selv har utført dem. Behov for slik behandling har ikke bare ligget i tidens omgang med skarpe våpen, også den nye «epidemi» av syfilis gjorde dette nødvendig for mange. Hvordan Tagliacozzi har kommet til sine kunnskaper, vet vi ikke, og vi trenger vel heller ikke å gruble over det. I stedet skal vi se litt nærmere på boken og dens innhold.
Etter de tradisjonelle hyllingsdikt og dedikasjoner – de utgjør ikke mindre enn 21 sider – gir Tagliacozzi en oversikt over fagets historie og teori. Ansiktets anatomi og den betydning dette har for personligheten gjennomgås på historisk og filosofisk grunnlag. I den siste delen av boken blir operasjonen beskrevet i deta1j (10).
Pasienten må forberedes skikkelig med medikamenter som avhenger av hans temperament. Lider han av veneriske sykdommer, påbegynnes behandlingen flere måneder før selve inngrepet. Tagliacozzi legger stor vekt på lett kost og lite vin. Alle slags belastninger må unngås, men mosjon er bra, særlig om morgenen. Om kvelden bør pasienten gå sulten til sengs.
Operasjonen skal foregå i den riktige tid på året, helst om våren, da det ikke bør være for fuktig. Rommet hvor operasjonen skal finne sted, bør være lyst og luftig. Til stede er kun operatøren og to assistenter – ingen tilskuere, i motsetning til hva som ellers var vanlig i medisinske kretser på den tid. Sengen skal stå midt i rommet, tilgjengelig fra alle sider og forsynt med puter av ull, ikke dun, som blir for bløtt. En halv time før inngrepet vaskes skulderen og overarmen med eddikvann, og kirurgen ser etter at alle instrumenter er på plass og at knivene er skarpe. Alt er hans eget ansvar, ikke assistentenes! Pasienten plasseres på sengekanten, slik at lyset faller riktig. Den ene assistenten støtter pasienten, den andre hjelper kirurgen. Alle instruksjoner blir gitt med et nikk, da tale vil forstyrre pasienten. Lappens plassering på overarmen avmerkes med blekk, og det legges to parallelle snitt som det trekkes et stykke lerret gjennom, slik at det dannes en hudbro. Over den legges det en forbinding, og pasienten blir bedt om å holde seg i ro de neste dagene (fig 4). Streng diett og ingen vin!
14 dager senere løsnes lappens ene ende, og etter ytterligere et par uker utføres operasjonens annen del, som Tagliacozzi beskriver slik (10):
«Aftenen før operasjonen barberes hår og skjegg bort. Flass og lus fjernes. Neste formiddag anbringes pasienten med ansiktet mot vinduet i en høyrygget stol uten armlene. Tilstede er – foruten kirurgen og hans to assistenter – også en skredder som skal ta mål og tilpasse støttebandasjene som i den kommende tid skal fiksere pasientens arm til hans hode. Instrumentene skal rekkes kirurgen slik at pasienten ikke kan se dem. Nesearret oppfriskes og det klippes til en papirmodell av den nye nesen som hudlappen skjæres til etter. Suturene anbringes og pasienten føres til sin seng, hvor suturene strammes og knyttes, og bandasjen anbringes. Dette er en handling som kirurgen under ingen omstendighet må overlate til sine assistenter, hvor dyktige de enn måtte være! Den følgende tid settes pasienten på en meget streng diet; all føde må være flytende og gis med skje, da tygging må unngås. For å slippe arr etter suturene blir de første trådene fjernet etter 4 dager, resten 3 dager senere. Etter et par uker overskjæres lappen, og den nye nesen tilpasses og fastsyes. På neseborenes plass anbringes små rør og over neseryggen legges en metallform, helst av sølv eller gull, foret med silke som må skiftes daglig. Formen blir holdt på plass av silkebånd og bæres i to år etter operasjonen ... »
Naturlig nok ble denne boken med sine tresnitt uhyre kostbar og bare trykt i få eksemplarer. Den ble imidlertid revet bort, og allerede samme år var første piratutgave på markedet. Boken utkom for siste gang så sent som i 1831, da med en dedikasjon til samtidens mest berømte kirurg Johann Friedrich Dieffenbach (1792 – 1847). Den var da fremdeles like aktuell og «moderne» (13).