Sukkervarene må bak et forheng

Anders Albert, Kristin Berge, Marit Arnesen Bergendahl, Åshild Løvås Borgersen, Hans Eirik Anders Fredheim Bossel, Erik Grasaas Om forfatterne
Artikkel

Høyt forbruk av sukker har mange uheldige effekter på helsen. Er det på tide at staten tar sterkere grep for å hjelpe oss med å ta bedre kostholdsvalg?

I den vestlige verden, inkludert Norge, er livsstilssykdommer et stadig økende problem. Antall mennesker med overvekt, fedme og type 2-diabetes øker betydelig (1, 2). Det er dessuten et helsemessig klasseskille mellom dem med høy og dem med lav sosioøkonomisk status (2). Sunne næringsstoffer er en av de viktigste faktorene i matvalgene for dem med lang utdanning, mens de med kort utdanning er mest opptatt av pris og hvor mettende maten er (3). Dette bidrar til å forsterke de sosioøkonomiske helseforskjellene. Billig mat er ofte tilsatt mye sukker og fett – «tomme kalorier», som både er billige og smaker godt.

Selv om kostholdsrådene ofte spriker, er de fleste enige om at for mye sukker og sukkerholdige produkter er usunt. I Norge har det gjennomsnittlige inntaket av sukker og søtningsstoffer vært over 400 kcal per person per dag (4). Nordmenn har klart å redusere sukkerinntaket til 7 % av totalt energiinntak, for menn og kvinner tilsvarer dette henholdsvis 240 kcal og 140 kcal per person per dag (5). Dette er innenfor Helsedirektoratets anbefalinger om sukkerinntak, som er på henholdsvis 280 kcal og 220 kcal. Imidlertid er inntaket ujevnt fordelt i befolkningen. Helsedirektoratet anbefaler et enda lavere inntak ved lite fysisk aktivitet, hvilket gjelder for 80 % av oss (1).

Det er altså en årsakssammenheng mellom forbruket av sukker og overvekt og fedme (1). Også søtningsstoffer er satt i sammenheng med overvekt og fedme (6). Det er derfor god grunn til å redusere forbruket av sukker og søtningsstoffer i befolkningen.

Sukkerrestriksjoner må til

Store deler av befolkningen sliter med å regulere forbruket av sukker og søtningsstoffer. Etter vårt skjønn er det på tide at myndighetene griper inn og innfører sukkerrestriksjoner. Statlige reguleringer har hatt en dokumentert effekt på forbruket av alkohol- og tobakksvarer. Alkoholforbruket i Norge er blant de laveste i Europa (7). Det foreligger planer for å gjennomføre nye tiltak for å redusere tobakksbruken (8). Selv om slike tiltak ofte skaper stor debatt i begynnelsen, er de fleste i dag enige om at reguleringene har vært et gode.

I psykologien opererer man med to forskjellige kognitive systemer – det automatiske og det refleksive. Det automatiske tankesystemet er kjapt og instinktivt. Det krever liten mental kapasitet og kan sammenliknes med «magefølelsen». Et valg tatt med det automatiske tankesystemet er impulsstyrt. Det refleksive tankesystemet krever mer mental kapasitet og tar dermed lengre tid. De reflekterte valgene lar seg ikke overstyre av impulser, men krever en refleksjon over hvorvidt et valg er smart eller ikke (9).

I dag er meterhøye hyller med godteri plassert foran kassen i matvarebutikkene, der man må stå i kø for å betale. I kassakøen er det lett å la tankene fly og simpelthen gi etter for fristelsen uten å tenke noe spesielt over det eller gi etter for press fra barna. Foran kassen er man med andre ord veldig utsatt for impulskjøp.

For å begrense forbruket av sukkerholdige produkter bør godteri, brus og snacks bli omplassert, for eksempel lenger inn i butikken. Vi tenker oss muligheten for å skjule slike varer bak et nøytralt forheng eller inne i et skap, slik det i dag gjøres for tobakksvarer. Ved å gjøre sukkerholdige produkter mer utilgjengelige blir det å kjøpe eller ikke kjøpe gjort til et reflektivt valg. Vi må på forhånd ha bestemt at vi skal kjøpe disse produktene når vi er i butikken og må aktivt oppsøke dem.

Et forslag om omplassering og forheng vil trolig bli møtt med motstand fra grossister, matvarekjeder og produsenter. Hvis myndighetene virkelig ønsker at den norske befolkningen skal ta sunnere matvalg, må det nødvendigvis være noen som taper på effektive tiltak. De tiltakene vi har foreslått, vil kunne hjelpe dem som prøver å bedre kostholdet sitt, men som ikke klarer å motstå de usunne fristelsene. Det er liten grunn til å tro at et slikt tiltak skulle medføre noen risiko for stigmatisering av dem som må oppsøke varer bak forhenget.

Personer og grupper med lav sosioøkonomisk status er mest utsatt for impulskjøp (3). Nye tiltak vil derfor være til størst nytte for disse gruppene. Økt forekomst av livsstilssykdommer fører til økte utgifter i helsesektoren. Nye tiltak som reduserer forekomsten sykdom kan derfor bli samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Artikkelen er basert på en rapport fra det obligatoriske og tverrfaglige emnet Eksperter i team ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet våren 2012. Vi takker professor Jostein Holmen for godt samarbeid og god veiledning.

Anbefalte artikler