Selvevaluering gir bedre terapeuter

Synnøve Bratlie Om forfatteren
Artikkel

Duncan, Barry

Bli en bedre terapeut

234 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2012. Pris NOK 345

ISBN 978-82-05-41966-7

Barry Duncan prøver med denne boken å overbevise leseren om den store nytten av å bruke noen enkle måleinstrumenter i alle terapitimer for å bli en bedre terapeut.

Målgruppen er alle psykoterapeuter. Ved å ta i bruk to enkle skjemaer basert på visuell analog skala (VAS) vil terapeuten kunne justere sin teknikk og ta bedre hensyn til pasientperspektivet. Dermed blir man en mer effektiv terapeut. Dette viser forfatteren ved omfattende henvisninger til forskningsresultater.

Ved bruk av slike skjemaer involveres pasienten i sin egen behandling på en svært interessant måte. Duncan konsentrerer seg om endring i terapitimene, og han hevder at allerede etter tre til seks timer kan prognosen i rimelig grad predikeres, avhengig av pasientens tilbakemelding på de to skjemaene. Han sier også at i langvarige terapiforløp der det ikke skjer fremgang og endring, skapes kun avhengighet.

Teksten er bygd opp rundt introduksjonen av skjemaene og en grundig gjennomgang av bruken av disse. Forfatteren presenterer kritikk som er reist mot hans metode, og han synliggjør den gevinsten han mener å finne. Boken inneholder også massevis av interessante kliniske eksempler fra ulike terapitimer. Et avsnitt omhandler terapierfaringer hos terapeuter i andre land enn USA, blant annet i Norge. Dette gjør at eksemplene er gjenkjennelige for de fleste terapeuter.

Boken er godt og levende skrevet, i tillegg til at selve budskapet er svært relevant for norsk psykiatri og psykoterapimiljøer. Et systematisk kritisk blikk på egen praksis mangler i stor grad i våre miljøer i Norge. I tillegg bør pasientinvolveringen øke, både for å ansvarliggjøre pasienten mer og i tråd med aktuelle samfunnsendringer.

Man kan selvfølgelig reise kritikk mot hans metode, for eksempel at han i for stor grad følger pasientens bestilling. Eksempelvis vil en terapeut kunne tenke at pasienten strever med en betydelig tilknytningsproblematikk, og at dette er noe pasienten i liten grad evner å verbalisere i en innledende time. Dermed kan utgangspunktet i terapien bli for overfladisk og kortsiktig med søkelys på pasientens primære problematisering.

Likevel vil kritikken kunne oppveies av den åpenbare gevinsten som metoden byr på. Ved å ta i bruk hans skjemaer, både i den alminnelige kliniske praksisen og i den mer forskningsbaserte aktiviteten, vil terapeuten innføre en systematisk selvevaluering. De kliniske skjemaene kan lastes ned gratis fra sider som er angitt i boken. Forskningsbasert statistikk og tilgang til større datamengder kan man betale for og dermed også få tilgang til.

Duncan mener at eklektisk orienterte terapeuter er best, at uspesifikke faktorer, det vil si terapeutvariabler, er viktigere enn metodevariasjon. Han har stor kjærlighet til psykoterapi.

Jeg anbefaler boken til hele det norske terapeutmiljøet, inkludert alle institusjoner som utdanner psykoterapeuter.

Anbefalte artikler