Fastlegen fra helvete

May Brit Lund Om forfatteren
Artikkel

Koch, Herman

Sommerhus med svømmebasseng

309 s. Oslo: Pax Forlag, 2012. Pris NOK 349

ISBN 978-82-530-3487-4

«Jeg er fastlege». Slik åpner forfatteren Herman Koch sin seneste roman Sommerhus med svømmebasseng. Boken er oversatt fra nederlandsk og utgitt på Pax. På omslaget lanseres den som en psykologisk thriller og en nervepirrende leseopplevelse. Jeg stusset da jeg så det. Hadde Pax forlatt prinsippet om ikke å utgi krim og kokebøker? Men, nei da. Dette er ingen krim i tradisjonell forstand, selv om den inneholder et «who’s done it»-plott som ikke mange krimforfattere kunne skrudd bedre sammen.

Marc Scholler er en populær og velstående fastlege. Pasientene hans består for det meste av rike og berømte – og friske personer. Marc inviteres til premierer, boklanseringer og vernissasjer. Det ingen vet, er at Marc innerst inne nærer den dypeste forakt for sine pasienter. Han lar dem snakke, men hører ikke etter, og han undersøker dem bare når det fremstår som et krav. «Menneskekropper er ille nok med klær på», mener Marc. Den ultimate avsky vekkes når han må løfte svette hudfolder for å putte en hanskekledd finger inn i et av kroppens hulrom. «At legen skal ta på dem, at han stikker en finger inn et eller annet sted». Marc lider seg gjennom konsultasjonene. «Tjue minutter per pasient til å overbevise dem om at det ikke feiler dem noe som helst».

Vendepunktet kommer den dagen Marc får en ny pasient, den berømte skuespilleren Ralph Meier. Etter et kort bekjentskap blir Marc, kona hans og de to tenåringsdøtrene invitert til Frankrike der familien Meier har leid et sommerhus med svømmebasseng. I løpet av sommerferien skjer det noe som får skjebnesvangre konsekvenser. Og heretter får boken et thrilleraktig preg. Marc blir fastlegen fra helvete. En fastlege uten moralske skrupler, ute etter hevn, en hersker over liv og død. Han unnlater bevisst å stille en diagnose og lar pasienten lide en langsom og særdeles pinefull død.

Det er mye positivt å si om denne romanen. Først og fremst har den et skikkelig narrativt sug. Sjangermessig er det satire av beste kvalitet. Her er sviende samfunnskritikk og ekstreme etiske dilemmaer iblandet spissformulerte psykologiske analyser. Boken er spennende. Og den er morsom. I Nederland delte leserne seg i to leirer: de som holdt med Marc og oppfattet ham som en helt, og de som mente at han var en avskyelig drittsekk.

Ingenting negativt? Vel. Litt språklig grums er det. Om det er forfatterens eller oversetterens ansvar vet jeg ikke. Men uansett kunne det vært unngått ved hjelp av en medisinskfaglig konsulent. «Vevsprøve til dyrkning» står det, gjentatte ganger, når det åpenbart menes vevsprøve til patologisk undersøkelse. Og i denne romanen er ikke dette en skjønnhetsfeil. For vevsprøven det er snakk om, utgjør selve dreiepunktet i historien. Heri ligger fastlegens hevn og heri blir han drapsmann. Av irritasjonsmomenter som utvilsomt må stå for oversetterens regning, er håpløse setninger som «hele dagen kunne man allerede høre smellene», og at det ved svømmebassenget til stadighet spilles bordtennis – med køller.

Vil jeg anbefale boken? Absolutt. Av flere gode grunner. Som et kjærkomment alternativ til tradisjonelle krimromaner. Som en spenstig utfordring til selvransakelse, for leger generelt, for fastleger spesielt. Hvem tør ta ubehaget ved å kjenne seg igjen i Marc Schollers misantropiske tanker? Og, til slutt, hvor mange har lest en nederlandsk romanforfatter? Nå kan i hvert fall jeg si at jeg har lest én.

Anbefalte artikler