Sovesykeepidemi og helsevesen
De medisinske aktivitetene i Kongofristaten var diffuse. Det manglet både ressurser og personell. Mangel på interesse for helseproblemer burde ikke forbause i en stat som først og fremst var opptatt av finansiell virksomhet (25). I 1905, etter 20 år, hadde Kongofristaten bare omtrent 30 leger. I tillegg til statens leger var noen ansatt i private selskaper og innen kristen misjon. I hele kolonien var det i 1910 bare 41 leger (1). Et helsevesen eksisterte knapt på papiret og var mest innrettet for statens interesser og de fåtallige hvite kolonistene.
Kampen mot sovesyke ble imidlertid en spesiell virksomhet. De sosiale og økonomiske sidene ved sykdommen, i tillegg til de medisinske, har historikeren Maryinez Lyons gjort rede for i avhandlingen The Colonial Disease (23).
I Kongofristaten og Øst-Afrika raste en stor sovesykeepidemi mellom 1896 og 1906 med kanskje 300 000 døde i fristaten og 500 000 i Uganda og Kenya. Epidemien blir av de fleste forklart med migrasjonen av infiserte personer til sykdomsfrie områder, påtvunget av kolonimakten. Kongoelven med bifloder i Øvre Kongo var hovedferdselsåren, trafikkert av små dampbåter, hovedsakelig ført av skandinaviske sjøfolk. Epidemien spredte seg imidlertid også langs karavaneveiene. Kongofristaten hadde ingen klare grenser og heller ikke en homogen befolkning. Det var mange etnisiteter, språk og dialekter. De innfødte levde i mindre områder og ernærte seg gjennom landbruk, noe husdyrhold, fiske langs elvene, tradisjonelt håndverk og handel med de nærmeste lokalsamfunnene. Brutale stammekriger forekom. Under koloniseringen av fristaten med tvangsarbeid og tvangsflytting av mannlig arbeidskraft oppsto det store forandringer i lokale samfunnsstrukturer. Brudd på den tradisjonelle levemåten gikk særlig ut over matproduksjonen, noe som førte til underernæring og svekket helse (23).
Av økonomiske grunner ble det viktig å stoppe epidemien. En demografisk krise ville medføre mangel på arbeidskraft til å samle kautsjuk. Men i Øst-Afrika, hvor kvegdrift var en levevei av stor økonomisk betydning for bøndene, ble dyresovesyken viktigere å bekjempe enn den humane.
Etter en henvendelse fra kong Leopold til Liverpool School of Tropical Medicine ble det i 1903 sendt en ekspedisjon med betydelig finansiell støtte fra kongen for å studere sanitære forhold, sovesyke og andre tropiske sykdommer i Kongo. Det var blitt påvist trypanosomer for første gang i blod bare to år tidligere, i 1901. I 1902 ble det fastslått at parasitten var en protozo som fikk navnet Trypanosoma gambiense (nå T. brucei gambiense). Samme år ble den påvist i cerebrospinalvæske, og i 1903 ble det bevist at den ble overført av tsetsefluen. Forskere ved ekspedisjonen var John Everett Dutton (1874 – 1905) og John Lancelot Todd (1876 – 1949). Cuthbert Christy (1863 – 1932) deltok en tid. Ekspedisjonen gikk i land i Boma 23. september. Heiberg, som de kjente fra kurset i tropemedisin, var avgitt for å hjelpe ekspedisjonen og fulgte den fra ankomst til den ble avsluttet i 1905 (23, 26).
Man studerte også «tick fever» som liknet på den europeiske tilbakefallsfeberen som skyldes spiroketen Borrelia recurrentis med lus som vektor, Pediculus humanus corporis. I Kongo fant de at den afrikanske varianten av sykdommen skyldtes en annen spiroket, Borrelia duttoni, og at vektor var en flått, Ornithodorus moubata. Dutton og Todd fikk begge tilbakefallsfeber. Todd overlevde, men Dutton døde 29 år gammel 27.2. 1905 i Kasongo og ble begravet der (26, 27).
Ekspedisjonens hovedinteresse ble trypanosomiasis (afrikansk sovesyke). Ved human sovesyke henger tre faktorer sammen: mennesket, parasitten og tsetsefluen. Vektoren var det lite å gjøre med på den tiden, men man ryddet vegetasjon på anløpsstedene for dampbåtene og rundt stasjonene for å redusere tsetsefluens livsbetingelser. Man hadde ingen god behandling mot parasitten, men man kunne hindre at infiserte individer blandet seg med friske. De viktigste funnene og tiltakene ble beskrevet som at lymfeknuteforstørrelse var et meget konstant fenomen ved human trypanosomiasis. Parasitten kunne lett påvises i aspirat fra punkterte knuter, og i et infisert område ville alle med hovne lymfeknuter sannsynligvis ha sykdommen.
Enhver innfødt med hovne knuter skulle derfor betraktes som syk inntil det motsatte var bevist. Videre mente de at det burde opprettes et karantenesystem som hindret en infisert innfødt i å reise til et distrikt der sykdommen ikke fantes (28).
Dutton, Todd og Tobey fant en ny parasitt i tarmen på tsetsefluer som kunne tilhøre Myxosporidia. For å hedre samarbeidet med Heiberg og spesielt hans observasjoner av T. loricatum som de nesten alltid fant hos infisert frosk, ga de den nye parasitten navnet Myxosporidium heibergi (29). I et biografisk leksikon står det at Heiberg etter sin død ble hedret av Jérôme Rodhain (1876 – 1956) ved at han ga navnet heibergi til en trypanosom som han hadde funnet hos flaggermus (30). Men oppdageren skrev Heibergs navn feil slik at parasittens vitenskapelige navn er Trypanosoma heybergi (31).