Metaforer og symboler
Jeg har stor tro på bruk av metaforer og symboler i hverdagen. Dette gjelder ikke bare for eget liv, men det har ofte vært en nyttig måte å få mine pasienter til å forstå vanskelige hendelser i livet. Det er ikke alt vi kan forklare og forstå ved å bruke vårt fagspråk. Jeg har mange ganger sagt til mine pasienter med bl.a. angstplager at: «Jeg tror ikke på troll, men vet at de finnes!», «Det er i mørket at trollene danser» eller «Få trollet fram i lyset, så sprekker det!» For mange blir det en mer forståelig forklaring på det de sliter med. En slik forklaring gir også rom for egne refleksjoner og økt innsikt for pasienten og dermed bearbeiding og forhåpentligvis løsning på det de sliter med. I flere år har jeg hatt en liten Don Quijote-figur på kontoret. Den er der for å minne meg om at det ikke nytter å kjempe mot vindmøller (les: byråkrater, planleggere etc.). Mange av oss kan vel trenge en slik påminnelse av og til.
Bruk av metaforer og symboler er godt utviklet i alle kulturer, ikke minst av kirken. Problemene som kirken forsøker å hjelpe mennesker med, er delvis overlappende med dem vi som leger skal forvalte. Vi skal bl.a. hjelpe våre pasienter med å forsone seg med at livet ofte tar andre vendinger enn de man hadde planlagt og hadde ønske om. Dette er problemstillinger vi arbeider med daglig, men vi glemmer at det som er viktig for pasientene, også kan være viktig for oss selv.
Før eller siden møter vi oss selv i døren – for ikke å si at vi møter veggen. Vi kommer til en korsvei hvor det er behov for å kunne stoppe opp og reflektere over både det som har vært, det som skulle ha vært, og om veien videre. For meg og millioner før meg har en pilegrimsvandring hatt en slik funksjon. Tradisjonelt har dette vært en religiøs handling, men for det moderne mennesket er religion ikke en forutsetning. Vi velger dette og benytter oss av den historien, de metaforene og symbolene som de gamle pilegrimsveiene er fulle av. Det er rikelig å forsyne seg av, og man kan velge og vrake ut fra egne behov og forutsetninger.
Bare tanken på de millioner av menneskeskjebner som har utspilt seg på denne veien gjennom flere hundre år, setter i gang tankeprosesser hos de fleste. At man i tillegg deler tanker og erfaringer med mennesker man møter på vandringen, er med på å styrke denne prosessen. Slik er det for meg, og slik var det for de menneskene jeg møtte på min vei. Et eksempel på dette var kollegaen som hadde vært sjeflege på kreftavdelingen ved et stort universitetssykehus i Europa. Han mistet sin kone i kreft og benyttet pilegrimsveien til å bearbeide og forsone seg med tapet. Jeg kjenner til mange tilsvarende eksempler, og det er skrevet mye om det.
Kanskje er det noe å tenke på når man står ved en viktig korsvei i livet, det være seg karrierevalg, skilsmisse, dødsfall i familien, egen sykdom, traumer eller – det å bli pensjonist.
Svaret på spørsmålet i tittelen kan være det samme som for spørsmålet som stilles av pilegrimene på vei til Santiago de Compostela: «Hva skal jeg gjøre når jeg kommer frem?» Svaret er både enkelt og vanskelig: «Da går jeg videre!»