Professorose

Ole Didrik Lærum Om forfatteren
Artikkel

Hvis en professor absolutt må uttale seg om ting han egentlig ikke kan så mye om – og samtidig skryter av å gå Birken – er det fare på ferde. Vedkommende kan da trolig være rammet av sykdommen professorose, som beskrives i denne artikkelen.


Mal Urten (Tore Midtvedt). Om professorose og dens utbredelse i Norge. Tidsskr Nor Lægeforen 1980; 100: IX-XV.

For et par år siden ble sykdommen byråtikratitis beskrevet fra Rikshospitalet. Det viste seg raskt at sykdommen hadde større utbredelse enn man hadde trodd. Nettopp fokuseringen på tilstanden gjorde at mange tilfelle ble oppdaget på et tidlig stadium og ble gjenstand for terapi. Det kan derfor muligens være av en viss interesse å feste oppmerksomheten på en annen tilstand, nemlig professorose.

Sykdomsbildet har vært kjent i flere hundre år, bl.a. synes vår moderne anatomis grunnlegger, A. Vesalius, å ha hatt en rekke symptomer på lidelsen. Sykdommen forekommer bare i akademiske kretser og synes – av ukjent anledning – å være særlig utbredt i medisinermiljø. Moderne psyko-sosiologisk forskning har hevdet at den bare er en avart av et noe mer utbredt sykdomsbilde, nemlig pampitis. Dette er blitt sterkt imøtegått, særlig av russiske forskere.

Sykdommen er av degenerativ karakter, og den er kjennetegnet ved et meget langvarig og svingende forløp. Da det fremdeles er mange usikre punkter med hensyn til etiologi og patogenese, vil hovedinteressen bli fokusert rundt symptomatologien.

Sykdommen viser en moderat kjønnskvotering, idet den er mest utbredt hos menn. Men når den først forekommer hos kvinner, har den gjerne et mer malignt forløp.

Professorose og diskriminose

Herr Redaktør!

Diverse forfattere av lettere medisinske artikler har henledet oppmerksomheten på lenge erkjente, men lite anerkjente sykdommer slik som professorose og diskriminose. Nå som emnet er bragt frem i lyset, må det være tillatt med en avklaring av disse folkesykdommer som brer seg i de høyere akademiske lag. For det første er det galt å kalle pampesyken for pampitis og byråkrati for byråkratitis. Slår man opp i større oppslagsverker, slik som Psrymbel Klinische Wörterbuch Band 23, under betegnelsen «itis» karakteriseres dette av et betent forhold, kontra sufixet «osis» som indikerer et degenerativt forhold.

Professorosis er derfor korrekt utstyrt med suffixet osis da det ligger en degenerativ lidelse bak. I samme tankebaner bør vi derfor døpe de andre til-stander pampose og byråkratose. Diskriminose er derimot galt, det er en diskriminitis det dreier seg om. Den patologiske prosess skyldes et betent forhold mellom kjønnene. Som kjent har disse betraktninger også terapeutiske konsekvenser. Osene må behandles radikalt, dvs. ved inngrep. Itis må behandles konservativt. Således bør diskriminitis behandles med en intens ekspektativ terapi inntil det brer seg og blir en diskriminose som kanskje bør rubriseres som en malign paranoia.

Jeg hører gjerne fra andre skriveføre kolleger.

7/10 1980

Professor Jan Gløgg

Ose & itis

Herr Redaktør!

Professor Jan Gløggs gode og dypsindige utlegning om prefixer og suffixer oser lærdom som rent umiddelbart virker både fornuftig og riktig. Men det faktum at det var vår store taxonom professor Iversen som først beskrev byråkratitis her hjemme, gjør meg noe usikker på byråkratosen. Var sosio-historiske avdeling planlegger nå visse preliminære undersøkelser i håp om å klarlegge den eventuelle muligheten at det i virkeligheten dreier seg om 2 lidelser, en inflammatorisk byråkratitis iversen og en degenerativ byråkratosis gløgg.

Opplysningen i innlegget til professor Gløgg om at osene må behandles radikalt og itisene må behandles konservativt, har vært oppe til avstemning i avdelingens terapistyre. Med 5 mot 3 stemmer (formannen, sosionom K. A. Nikkeno har dobbeltstemme) ble det vedtatt at oser også kan behandles konservativt, og itiser kan behandles radikalt.

Mal Urten

Sosio-historisk avdeling

Trangvik sykehus

Om professorose

Herr Redaktør!

I «Tidskriftet» nr. 23/1980, side IX, ble det trykket en spøkefull artikkel Om professorose og dens utbredelse i Norge. Forfatteren var anonym og hadde undertegnet med pseudonymet Mal Urten. Siden har jeg fått en rekke henvendelser fra kolleger som mente det var meg som hadde skrevet artikkelen. Jeg takker for dette, men synes æren bør tilfalle den virkelige forfatteren. Jeg oppfordrer ham derfor til å tilkjennegi sin identitet.

Bergen 29/8 1980

Ole Didrik Lærum

Tidligere trodde jeg at professorer var noen høytidelige og lærde menn som vesentlig beskjeftiget seg med vanskelige teoretiske emner (tegning av Inge Morild)

Om professorose og dens utbredelse i Norge

Herr Redaktør!

Lærums innlegg ga meg først en enkel og lykkelig gledesrus, som skildret i sangen: «Tänk at få dansa med Andersson, lilla jag, lilla jag … » Tenk at en rekke kolleger syntes mitt innlegg var av en slik karakter at Lærum kunne ha skrevet det. Det ga naturlig nok lyst til å stå frem og si: Det er meg som er forfatteren.

Men – etter det første øyeblikkets sødmefylte gledesrus meldte ettertankens bleke krankhet seg. Nettopp det at en rekke kolleger hadde kontaktet Lærum, understreker betydningen av å være anonym. Innlegget er ikke ment til å henge ut noe sted eller noen person, det er ment som en liten beskrivelse av en sykdom mange kolleger kan hende har en snev av. For å si det litt mer komplisert: De diagnostiske og terapeutiske mulighetene vil kunne bli redusert om det hele blir personifisert. I sakens gode hensikt avstår jeg derfor gjerne fra å stå frem fra anonymitetens rekker for å høste en kortvarig heder for én gang i livet å ha skrevet en så velskrevet artikkel at den kunne tillegges en av våre mest humørfylte penner, og jeg nøyer meg mer enn gjerne med følgende utsagn: Det er meg en stor glede å kunne bekrefte at dosent Ole Didrik Lærum ikke er forfatteren til artikkelen Om professorose og dens utbredelse i Norge.

Trangvik i september 1980

Mal Urten

Anbefalte artikler