Brukerundersøkelser i psykiatrien i 1950-årene

Straands undersøkelse

Materialet i Arne Straands undersøkelse består av pasienter som hadde vært innlagt i Universitetets psykiatriske klinikk på Vinderen i perioden 1.7. 1950 – 1.1. 1961. Til sammen 7 283 pasienter ble utskrevet fra klinikken i denne perioden. 468 av disse pasientene fikk tilsendt et spørreskjema med ni spørsmål (ramme 1). Kriteriene for utvelgelsen av disse 468 er ikke definert. Det finnes fullstendig utfylt skjema fra 209 pasienter.

Svarene ble kategorisert og registrert på hullkort – datidens måte å systematisere større mengder data på – sammen med opplysninger og vurderinger fra journalen. Sammenliknet med dagens lett tilgjengelige statistikkprogrammer er hullkortbearbeiding nærmest uforståelig tungvint. Alle svaralternativene til ethvert spørsmål må knyttes til et hull langs kanten på et kort. Under registreringen blir hullet åpnet for det aktuelle svaret for hvert enkelt spørsmål. Når informasjonen skal analysere, stikkes strikkepinner gjennom alle kortene for hvert alternativ, de aktuelle kortene detter ned og telles manuelt. I denne studien ble det brukt hullkort i A4-format med 142 hull. Spørreskjemaene er nitid utfylt, ofte med utfyllende opplysninger og kommentarer.

Materialet lå lagret på hullkort i 45 år. Resultatene ble så statistisk bearbeidet av Arne Straands datter Torbjørg Straand.

De pasientene som besvarte spørreskjemaet, var i stor grad fornøyd med innleggelsen. Over halvparten, 117 pasienter (56 %), syntes de hadde hatt hjelp av klinikkoppholdet. Som en mer presis begrunnelse oppga 21 pasienter (10 %) «å komme bort fra det vante miljøet», 17 pasienter (8 %) «så andre som hadde det verre og tok seg sammen», 27 pasienter (13 %) «lærte litt om seg selv» og 52 pasienter (25 %) syntes de «fikk riktige medisiner, fikk ro, ble forstått». Et eksempel på usystematiserte kommentarer på spørreskjemaet er vist i figur 1.

Ett av målene med etterundersøkelsen var å sammenlikne innleggelser av kortere og av lengre varighet enn 14 dager. Over 90 % av dem som var innlagt i mer enn 14 dager, formidlet at de hadde fått hjelp av klinikkoppholdet.

Spørreskjemaet skiller mellom nervøse plager og arbeidsevne – 124 pasienter (59 %) hadde nervøse plager, men bare 27 (13 %) beskrev seg som arbeidsuføre.

Det var en tendens til at en større andel av pasientene som ble utskrevet i tidsrommet 1956 – 60 fungerte dårligere enn de som ble utskrevet 1950 – 55.

I etterundersøkelsen var det flere utskrevet i andre halvdel av perioden som fortsatt hadde nervøse plager enn tilsvarende i gruppen som ble utskrevet i første halvdel, flere gikk regelmessig til lege og de opplevde seg i mindre grad som friske og arbeidsføre.

Det er mulig at bildet som blir tegnet er for positivt. For det første vet vi altså ingenting om hvem som ble selektert til å motta spørreskjemaet. For dem som svarte er det en rekke faktorer som kan ha påvirket svarene. Pasientrollen var klarere definert den gang og legen ble i større grad akseptert som autoritet enn tilfellet er nå. Respekt for autoriteter kunne kanskje føre til at pasientene uttrykte seg mer positivt enn de egentlig mente det var grunnlag for, men det er også mulig at de i større grad følte seg forpliktet til å svare så ærlig som mulig. Spørreundersøkelser var på den tiden et uvanlig fenomen, og man kan anta at de ble betraktet med en større grad av alvor enn i dag. Måten skjemaene er utfylt på, formidler iallfall at pasientene har lagt ned en god del arbeid i svarene.

Forventningsnivået om å ha en perfekt helse var den gang sannsynligvis lavere enn det er i dag, både blant pasienter og i samfunnet ellers. Ut fra svarene fremstår iallfall synet på egen helse og symptomers relevans i forhold til arbeidsførhet som annerledes i 1950-årene enn i dag. Pasientene syntes i større grad å akseptere at de kunne og burde arbeide selv om de hadde symptomer og plager. Det er også mulig at enkelte sider ved et sykehusopphold faktisk fungerte bedre før, eksempelvis at det kunne være mer plass til ro og ettertanke sammenliknet med vår tids effektivitetskrav. Pasientene vektla at de «fikk riktige medisiner, fikk ro, ble forstått», men en moderne vurdering vil nok fokusere på viktigheten av medisiner og forståelse, i mindre grad på ro. Selv om vi antar at bruken av psykofarmaka hadde tiltatt mot slutten av studieperioden, fant vi ingen positive endringer i pasientenes oppfatninger som falt sammen med dette.

Pasientmaterialet i denne undersøkelsen er beskjedent og usystematisk utvalgt. Men undersøkelsen var meget tidlig ute med å sette søkelys på pasientenes egne erfaringer og hadde fortjent å bli publisert på et tidligere tidspunkt. Erfaringene til disse 209 pasientene gir et unikt innblikk i psykiatrisk institusjonsbehandling i 1950-årene. Undersøkelsen reiser også et spørsmål som er relevant for nåtidig praksis: Hvor mange psykiatriske avdelinger henter rutinemessig inn pasientenes synspunkter på behandlingen i dag?