Etisk dilemma for rådgivende lege

Trond J. Markestad Om forfatteren
Artikkel

En lege som gir råd til besluttende myndigheter, har et ansvar for å avveie hensynet til den enkelte pasient mot samfunnets økonomi.

En lege sendte inn en klage til Rådet for legeetikk om en kommunes praksis med å sette pleietjenester for enkeltpasienter ut på anbud. Grunnen til at rådet valgte å behandle klagen, var at kommunens rådgivende lege, dvs. kommuneoverlegen, hadde en rolle i beslutningen.

I sitt tilsvar til rådet hevdet kommuneoverlegen at Rådet for legeetikk ikke kunne behandle en klage mot ham, fordi han ikke er en frittstående forvaltningsenhet, og fordi rådet ikke har mandat til å behandle helsefaglige spørsmål.

Rådets vedtak

Leger har forskjellige roller i samfunnet og er rådgivere for beslutningstakere i mange sammenhenger. I sin rådgivning må leger også ta hensyn til medisinsketiske og profesjonsetiske forpliktelser. Alle medlemmer av Den norske legeforening er – uansett stilling og posisjon – forpliktet til å etterleve Etiske regler for leger og har også plikt til å avgi forklaring for Rådet for legeetikk, slik det fremgår av Reglement for Rådet for legeetikk, § 6 (1).

I denne saken hadde klager argumentert for at det er medisinsk og etisk uforsvarlig å skifte omsorgstilbud til navngitte pasienter med omfattende funksjonsnedsettelser. Klager hadde gode argumenter for at et slikt skifte kan medføre forverring av sykdom, funksjonsevne og livskvalitet for spesielt utsatte grupper. Etter rådets syn er dette et forhold en rådgivende lege, for eksempel en kommuneoverlege, er forpliktet til å ta hensyn til i sin rådgivning overfor besluttende myndigheter. Rådet er enig i at dette i hovedsak dreier seg om medisinske spørsmål, noe som det tilligger tilsynsmyndighetene å vurdere. Men saken har også en medisinsketisk side, nemlig avveiningen mellom hensynet til den enkelte pasient og til samfunnets økonomi, slik det også fremgår av Etiske regler for leger, kap I, §§ 1-2 og kap I, § 12 (2).

Rådgivende legers samtidige forpliktelser i forhold til arbeidsgiver og profesjonsetiske retningslinjer kan være krevende. Rådet er innforstått med at det ikke er opp til en rådgivende lege å ta beslutninger, men rådet mener at en rådgivende lege også er forpliktet til, etter beste evne, å være tydelig på hvordan han/hun vurderer de medisinsk-etiske sidene i sin rådgivning, som er en del av beslutningsgrunnlaget. Dette var begrunnelsen for henvendelsen til kommuneoverlegen. Rådet er kritisk til at kommuneoverlegen ikke er villig til å gi noen betraktninger om sin rådgiverrolle.

Anbefalte artikler