Gradert menneskeverd
Abort er «avbrudd» av et påbegynt liv, men et liv som av lovverk og samfunn generelt ikke anses som fullverdig, og som derfor kan ofres.
Gradert menneskeverd kan illustreres slik: En person har en hjemmeboende, aldrende svigermor med begynnende demens, men som nekter å bli flyttet til sykehjem. Pleieoppgavene medfører at personen må gå i 40 % stilling, så økonomien og karrieren lider skade. Samfunnet anser svigermors liv som fullverdig og vil ikke tillate at svigermoren tas av dage. Fostres liv, derimot, graderes av abortloven. Kriteriene for å kunne utføre abort er vanskeligere å oppfylt når graviditetens lengde øker fra 12 opp mot 18 uker. Etter 18 uker er abort ikke tillatt «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag(7).
Som lege har man ansvar for liv, også for fosterets liv. Uten gradert menneskeverd kan man ikke henvise til abort. Har legen et menneskesyn som innebærer at fosteret har fullt menneskeverd, kan man ikke henvise til abort, like lite som man med samvittigheten i behold kan skrive ut kjøreseddel til svaksynte eller unnlate å rapportere barnemishandling.
Fosteret er så likt et spedbarn at gynekologer som utfører ultralydundersøkelser, ikke skal vise videoen til abortsøkende. En film om et abortinngrep ville likne en skrekkfilm, der forsvarsløse spedbarn er ofrene. De leger som opplever abort slik, kan av samvittighetshensyn ikke henvise til «svangerskapsavbrudd». Klientens, samfunnets og lovens krav blir sekundære. Hippokrates ville vært enig (8).
Noen hevder at fosteret er en celleklump i kvinnens kropp, og påberoper seg retten til å bestemme over min egen kropp. Følger man logikken her, sier man da at kvinnen da har to hjerner, to tunger, og to sett med genitalia. Man kunne like gjerne hevdet at kvinnen er en del av fosterets kropp.